Heparin
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
![]() | |||||
Systematisk (IUPAC) navn | |||||
flere forskjellige | |||||
Identifikatorer | |||||
CAS-nummer | |||||
---|---|---|---|---|---|
ATC-nummer | |||||
PubChem | |||||
DrugBank | |||||
ChemSpider | |||||
Kjemiske data | |||||
Farmakokinetiske data | |||||
Metabolisme | Lever | ||||
Halveringstid | ca. 90 minutter | ||||
Utskilling | Gjennom urin | ||||
Terapeutiske data | |||||
Lovlig status | C-Preparat, Kun på resept (NO) | ||||
Klassifisering | Antikoagulant | ||||
Virkningsmekanisme | Potenserer antitrombin III-virkningen overfor trombin og faktor Xa. |
Heparin er et mukopolysakkarid som virker som en antikoagulant, et stoff som motvirker koagulering av blod. Heparin produseres naturlig i menneskekroppen, men utvinnes også fra grisetarmer eller okselunge for bruk som et injiserbart antikoagulerende middel.
Heparin brukes i behandlingen av tromboemboliske sykdommer som dypvenøs trombose og hjertesykdommer som atrieflimmer og hjerteinfarkt. Heparin er et av de eldste legemidlene som fremdeles er i bruk. Fordi det fordøyes om det inntas peroralt må heparin administreres subkutant eller intravenøst. Intramuskulær injeksjon unngås på grunn av faren for å skape hematomer. På grunn av den korte halveringstiden på rundt en og en halv time, må heparin administreres ofte eller som en kontinuerlig infusjon.
I dag er vanlig heparin ofte erstattet av lavmolekylære varianter som dalteparin (Fragmin) eller enoksaparin (Klexane).