Harerug

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Harerug
akset i blomst, med yngleknopper
akset i blomst, med yngleknopper
Vitenskapelig(e)
navn
:
Bistorta vivipara
(L.) Delarbre
Polygonum viviparum L.
Persicariaa vivipara
(L.) Ronse Decr.
Norsk(e) navn: harerug
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planteriket
Divisjon: dekkfrøete planter
Klasse: tofrøbladete planter
Orden: nellikordenen
Familie: slireknefamilien
Slekt: harerugslekta
Habitat: fuktige steder
Utbredelse: kjølige strøk på den nordlige halvkule

Harerug (Bistorta vivipara) er en om lag 15 cm høy flerårig plante i slireknefamilien. Harerug er vanlig i hele Norge. Den vokser langt nord, og høyt til fjells. Den er spiselig.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Den har en mørk knebøyd jordstengel og ugreinet stengel. De nederste bladene er langskaftede og lansettformede. Lenger oppe på stengelen er de smalere og lysere og har kortere bladstilk. Blomsterstanden er et aks der det er hvite eller blekrøde blomster. Frukten er en nøtt. Men siden planten ofte har flest hannblomster blir det lite eller ingen frukt på akset. I stedet har akset ofte mange yngleknopper. De utvikler seg gjerne med grønne blad før de faller av morplanten.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Harerug er vanlig i hele Norge, men ikke i lavlandet sør for Oslo. Den vokser mellom vekslende vegetasjon fra havnivå og høyt til fjells. På Galdhøpiggen er den funnet i 2280 meters høyde. Ellers er den vanlig nord til Jan Mayen, Bjørnøya og Svalbard. Utenom Norge har planten sirkumboreal eller sirkumpolar utbredelse. Den er én av få urter som danner ektomykorrhiza med sopp i jorden.[1]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Både jordstengelen, bladene, fruktene og yngleknoppene er spiselige. Det er mest barn som har pleid å spise harerug. De kan ha tatt opp jordstengelen, putta yngleknoppene rett i munnen eller tatt de med inn og spist de sammen med melk.[2] Tidlegere hører vi at planten har vært brukt som tilskudd til kostholdet, helst i dårlige år. Yngleknoppene har da blitt tørket, malt og brukt i brødet. Planten ble omtalt av Jens Holmboe ved synonymet Polygonum Viviparum, og var ifølge ham en av de viktigste kildene til spiselige «røtter» i gammel tid.[3] Flere planter i slireknefamilien inneholder oksalsyre noe som kan utgjøre en helserisiko ved stort inntak, særlig for utsatte grupper.[4]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vik, Unni. «harerug». Store norske leksikon. Besøkt 13. juni 2021. 
  2. ^ Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 515. ISBN 8200089304. 
  3. ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16, 21. 
  4. ^ «Harerug». Urtekildens planteleksikon. Besøkt 13. juni 2021. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]