Hardmetall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hardmetallskjær.

Hardmetaller er harde materialer som hovedsakelig brukes til verktøy, for eksempel i maskinering, boring eller som slitestål.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hardmetall ble utviklet som et slitesterkt alternativ til diamant, og ble først patentert i Tyskland i 1923.[1]

Bestandsdeler[rediger | rediger kilde]

Hardmetall består vanligvis av wolframkarbid (~90 vekt%) som hardemne, kobolt (~10 vekt%) som bindemetall og polyetylenglykol (PEG) som bindemiddel for grønnkroppen. Avhengighet av bruksområdet for sluttproduktet kan man i noen tilfeller tilsette andre karbider og metaller, som for eksempel:[2][3]

Tantal- og niobkarbid øker varmebestandigheten.[3]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Produksjonen av hardmetall skjer vanligvis pulvermetallurgisk. De inngående bestandsdelene males sammen og blandes til et pulver som så presses til en grønkropp og sintreres i vakuumet til ønsket geometri. Deretter kan materialet trenge viss etterbehandling, og i visse tilfeller et ytterbelegg.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ K. Schröter, Gesinterte Harte Metallegierung und Verfahren zu ihrer Herstellung (tryck på download och slå in siffrorna), Patent: www.worldwide.espacenet.com, ansökt 30 mars 1923 (på tyska), godkänt 30 oktober 1925, Läst 2 mars 2015
  2. ^ a b Pulvermetallurgi, Björn Uhrenius, Läromedel KTH, (2000), Läst 2 mars 2015
  3. ^ a b Seco-information, Fagersta Bruks AB