Hopp til innhold

Hans Reusch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Hans Henrik Reusch»)
Artikkelen er om geologen Hans H. Reusch, se også hans far, maleren Hans Leganger Reusch (1800–54)
Hans Reusch
Født5. sep. 1852[1]Rediger på Wikidata
Bergen
Død27. okt. 1922[1]Rediger på Wikidata (70 år)
BeskjeftigelseGeolog, illustratør, kunstmaler Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Universitetet i Heidelberg
Universitetet i Leipzig
EktefelleHelga Marie Ring Reusch (1893ukjent)[2]
FarHans Leganger Reusch
MorAnna-Sophie Lootz
SøskenKristine Reusch
NasjonalitetNorge
UtmerkelserLyellmedaljen (1905)
ArbeidsstedNorges geologiske undersøkelse
ForskningGeologi
Utdannelsecand.real. og dr.philos

Hans Henrik Reusch (født 5. september 1852 i Bergen, død 27. oktober 1922) var en norsk geolog.[3] Han fant de første fossiler fra silurtiden i sterkt metamorfe skifre sør for Bergen.

Han var gift med maleren Helga Marie Ring Reusch. Han omkom på Hvalstad stasjon da han falt mellom perrongen og toget.[4]

Bakgrunn og virke

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tatt examen artium 1869 ved Bergen katedralskole studerte han ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Han ble uteksaminert i 1875 som cand.real., og ble så ansatt ved Norges geologiske undersøkelse. Han studerte der geologi under Waldemar Christopher Brøgger, og reiste med ham til Elba og Korsika i 1876. Så fikk han plass hos Ferdinand Zirkel ved Universitetet i Leipzig og tok dr.philos.-graden i 1883 på avhandlingen Silurfossiler og pressede konglomerater i Bergensskifrene, der han blant annet lanserte begrepet strandflaten. Han var amanuensis ved universitetets mineralkabinett 1882 til 1885, det året han ble innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Fra 1885 til 1888 var han universitetsstipendiat.

I 1888 etterfulgte Reusch Theodor Kjerulf som direktør for Norges geologiske undersøkelse. Denne stillingen hadde han frem til 1921, da han gikk av for aldersgrensen. Reusch foreleste i Kristiania 1902–1905 og 1909–14, samt under oppholdet 1897–98 som Sturgis-Hooper Professor of Geology ved Harvard University der hans inspirator William Morris Davis var professor.[5] Fra 1898 til 1903 ledet han Norsk Geografisk Selskap, som han hadde vært med på å etablere i 1889.

I forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 arbeidet han (sammen med Brøgger) sterkt for etablering av en norsk informasjonstjeneste, for å synliggjøre Norge som nasjon; dette ledet etterhvert til at Utenriksdepartementet ble etablert. I 1900 ble han innvalgt som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Reusch vant Lyellmedaljen i 1905. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Oxford University i 1907, i anledning 100-årsjubileet til Geological Society of London. I 1910 dro han til Spitsbergen med den internasjonale geologkongressen i Stockholm, og fikk da oppkalt Reuschhalvøya og Reuschfjellet etter seg. På Antarktis finner man Reuschbreen; navnet ble til i forbindelse med Southern Cross-ekspedisjonen i 1898–1900. Reuschmedaljen ble opprettet i 1926 av Norsk geologisk forening, som Reusch hadde vært med på å etablere i 1905.

Reusch reiste mye omkring på feltarbeid og ivret for naturvern. Han var blant de første som lanserte tanken om nasjonalparker. På 1870-tallet utforsket han Lepsøya. I 1877 ble han med vennen William Cecil Slingsby på førstebestigningen av Stølsnostinden.

Reusch startet tidsskriftet Naturen, og var bladets redaktør fra 1877 frem til han i 1880 trakk seg fra oppgaven fordi tiden ikke strakk til.[6] Han var en ivrig boksamler, og i 1900 var han en av stifterne av Foreningen for norsk bokkunst. Denne foreningen ledet han frem til 1903. Reusch var også en habil tegner og landskapsmaler; han illustrerte sine egne bøker og avhandlinger. Etter han var gått av med pensjon startet han i 1922 Bibliofilklubben. Senere samme år døde han etter å ha blitt klemt mellom to togvogner da han forsøkte å hoppe på toget ved Hvalstad stasjon. Da hadde han akkurat flyttet til «Villa Morene», og var på vei til et morgenmøte i Norsk geologisk forening.[7] Reusch efterlot seg et privat bibliotek på 12 000 bøker.[8]

Hans far var maleren Hans Leganger Reusch (1800–54) og hans mor var skolebestyrer Anna Sophie Lootz (1820–79).

Han giftet seg i Fredrikstad i 1893 med kunstmaler Helga Marie Ring Reusch (1865–1944), datter av brigadeintendant Ove Wilhelm Ring (1822–87). Ekteparet etablerte i 1893 Hans og Helga Reuschs legat til fremme av geografi og geologi, med en grunnkapital på 800 000 kr.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Norges Geologi. I nyere utgivelser (bl.a. 1927) med tillegg av Anton Mohr og Werner Werenskiold
  • Silurfossiler og pressede konglomorater i Bergensskifrene (1882). Første beskrivelse av fossiler fra silur.
  • Bömmelöen og Karmöen med omgivelser geologisk beskrevne (1888)
  • Det nordlige Norges geologi (1891). En første gangs beskrivelse av paleozoikum, konglomerat fra Varanger.
  • Volk og natur i Finmarken (1895)
  • En eiendommelighet ved Skandinaviens hovedvanndskille. Artikkel i Norsk Geologisk Tidsskrifts første nummer, der han for første gang omtaler de såkalte agnordaler. 1896.
  • Hans Reusch (1905). Geografi for Middelskolen. Brøgger forlag.  [Syttende utgave bearbeidet av Otto Grennes og Ole Lunde i 1932]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Hans_Henrik_Reusch[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ (no) «Hans Reusch» i Store norske leksikon
  4. ^ «Dr Hans Reusch dræpt av toget i formiddag». Dagens Næringsliv. 27. oktober 2022. «Norges Handels- og Sjøfartstidende for 100 år siden» 
  5. ^ «Courses under Dr. Reusch». The Harvard Crimson. 6.10.1897. 
  6. ^ Naturen (tidsskrift) ble fra 1888 utgitt fra Bergens Museum.
  7. ^ «Dr. Hans Reusch overkjørt og dræbt ved Hvalstad». Aftenposten. 27.10.1922. 
  8. ^ Egil og Harald Tveterås (1996). Norske bokhandels historie, norsk bokbransje etter 1900. Den norske bokhandlerforening og Den norske forleggerforening. s. 212.  [467 sider]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Bestyrer ved Norges geologiske undersøkelse
18881921
Etterfølger