Gunnar Wiig-Andersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gunnar Wiig-Andersen
Født28. juli 1919Rediger på Wikidata
BergenRediger på Wikidata
Død22. april 2002Rediger på Wikidata (82 år)
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Kompani LingeRediger på Wikidata
Utmerkelser KrigskorsetRediger på Wikidata

Gunnar Wiig-Andersen (født 28. juli 1919 i Bergen, død 22. april 2002) var en norsk motstandsmann og telegrafist som gjorde tjeneste i Kompani Linge. Han er kjent for sin innsats under andre verdenskrig. Etter krigen ble han tildelt Krigskorset, Norges fremste utmerkelse.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Wiig-Andersen vokste opp på Minde ved Bergen. Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 var Wiig-Andersen student ved Norges Handelshøyskole.[1] Wiig-Andersen forlot Norge ombord på MK «Duen» 22. oktober 1941 og ankom Lerwick 25. oktober.[2]. Han gikk inn i de norske styrkene, først i Hæren, deretter i Norwegian Independent Company No. 1, senere kjent som Kompani Linge.[1]

Wiig-Andersen gikk radioskole og fikk opplæring som telegrafist. I september 1943 ble han sendt til det okkuperte Norge sammen med Louis Pettersen. I Bergen etablerte de to radiostasjonen «Redwing», som var i drift til krigens slutt. Stasjonen holdt oppe kontakt mellom Milorg i Bergen og den allierte krigsledelsen i London.[3] Stasjonen var også viktig som bindeledd til Saborg i Bergen og for avdelingen Bjørn West.[4] Redwing kunne ha en trafikk på opptil 20 telegrammer daglig.

I statsråd 7. mars 1947 ble fenrik Wiig-Andersen hedret med Krigskorset med sverd «for fremragende innsats under utførelse av militære oppdrag.»[5]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter verdenskrigen etablerte Wiig-Andersen agenturforretning[4] og var agent for kontormaskinfirmaet til Max Manus.[3]

Wiig-Andersen var opptatt av krigsveteranenes kår og tok initiativ til stiftelsen av Aktive krigsdeltakeres forening.[4]

Han spilte en sentral rolle i utbyggingen av ungdomsherberger i Norge.[3] Wiig-Andersen var aktiv i organisasjonen Norske ungdomsherberger, som senere ble til Norske vandrerhjem.[6] Han deltok i planlegging av bygging av nye ungdomsherberger og arrangerte ungdomsreiser til Storbritannia. Wiig-Andersen ble i 1960 tildelt Norske ungdomsherbergers hederstegn og var æresmedlem i organisasjonen. [6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kjell Pedersen: «Helt uten kuler og krutt», Bergens Tidende, 5. mai 1995, s. 18.
  2. ^ Ulstein, Ragnar (1920-) (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. s. 306. ISBN 8252109837. 
  3. ^ a b c Kjartan Rødland: «Gunnar'en og svigermoren», Bergens Tidende, 28. juli 1999, s. 27.
  4. ^ a b c Minneord i Bergens Tidende, 24. april 2002, s. 28.
  5. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 184.
  6. ^ a b Minneord i Bergens Tidende, 27. april 2002, s. 45.