Gottfried Graf von Bismarck-Schönhausen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gottfried Graf von Bismarck-Schönhausen
Født29. mars 1901[1][2][3]Rediger på Wikidata
Berlin[4]
Død14. sep. 1949[1][2]Rediger på Wikidata (48 år)
Verden[5]
BeskjeftigelsePolitiker, bonde, motstandskjemper Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Riksdagen (1933-1945) Rediger på Wikidata
FarHerbert von Bismarck[6]
MorMarguerite von Bismarck[7]
SøskenOtto von Bismarck
Hannah von Bredow
Albrecht von Bismarck
BarnAndreas Herbert Alexander Graf von Bismarck-Schönhausen[6]
Vendeline Gräfin von Bismarck-Schönhausen[6]
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[3]
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel[3]

Greve Gottfried von Bismarck-Schönhausen (født 9. mars 1901 i Berlin, død 14. september 1949 i Verden i Niedersachsen) var tysk nazististisk politiker, SS-general (Brigadeführer) og etterhvert en motstander av det tyske nazi-regimet. Han ble arrestert for sin deltakelse i det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler, men slapp dødsstraff.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gottfried Graf von Bismarck-Schönhausen ble født i Berlin og var sønnesønn av Kansler Otto von Bismarck. Han var annen sønn av Herbert Fürst von Bismarck. I 1890 overdro faren ham godset Reinfeld, som var tilkommet slekten med Johanna von Puttkamer.

Etter abitur i Plön trådte Bismarck i 1919 inn i Grenzschutz Ost. Etterpå gjennomførte han fra 1921 er studium i rettsvitenskap i Heidelberg, München og Kiel, med den første juridiske statseksamen i 1924.

Årene 1925 og 1926 foretok Bismarck studiereiser gjennom Europa og arbeidet fra 1927 til 1928 for Hamburg-Amerika-Linie i Hamburg og New York. Fra 1928 til 1929 var Bismarck engasjert i ledelsen av Reichsverband der Deutschen Industrie i avdelingen for handelspolitikk. Deretter var han fra 1930 til 1933 i landbruket på godset sitt i Reinfeld.

Nasjonalsosialismens tid[rediger | rediger kilde]

Han var medlem av nazipartiet i 1932, og i 1933 ble han innvalgt til Riksdagen som nazimedlem. I 1935 ble han leder av regionalrådet (Regierungspräsident) for Stettin, og senere også for Potsdam. I 1937 giftet han seg med en kusine, grevinne Melanie Hoyos, i Wien. I 1944 hadde han rang som Brigadeführer (Brigade Leder/Generalmajor) i SS.

Fra 1942 var Bismarck motstander av fortsettelse av andre verdenskrig, og tok kontakt med andre medlemmer av det tyske aristokratiet som arbeidet mot nazi-regimet, blant andre Berlins politisjef, Wolf-Heinrich Graf von Helldorf, oberst Claus Graf von Stauffenberg, og general Friedrich Olbricht med sikte på å starte forhandlinger med de vestlige Allierte. Han deltok i forberedelsene til 20. juli-attentatet om å drepe Adolf Hitler, men var ikke direkte involvert i selve attentatet.

Etter at attentatet sviktet ble Bismarcks forbindelser til attentatet oppdaget.[8] Han ble utvist fra SS og Riksdagen. På grunn av hans berømte navn og mange sterke forbindelser, unngikk han den skjebne som rammet de fleste aktive attentatsmennene. Han ble ikke arrestert før i august og han ble ikke torturert. I oktober ble han frikjent for anklagene mot ham av Folkedomstolen, men ble likevel sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir, hvor han ble relativt godt behandlet. Han ble befridd av sovjetiske styrker i april 1945.

I 1949 omkom han sammen med sin kone i en bilulykke i Verden der Aller i nærheten av Bremen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001255, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936, nummer i rekken 1974[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Tatiana Metternich. Purgatory of Fools. Quadrangle (1976). s. 196f. ISBN 0-8129-0691-8.