Giuseppe Valerga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Giuseppe Valerga
Født9. apr. 1813Rediger på Wikidata
Loano
Død2. des. 1872Rediger på Wikidata (59 år)
Jerusalem
BeskjeftigelseRomersk-katolsk prest (1836–), katolsk prest (1836–), patriark Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedLa Sapienza
NasjonalitetKongedømmet Italia (1861–1872)
GravlagtDet latinske patriarkatet Jerusalem
Giuseppe Valerga på Commons
Patriark Giuseppe Valerga, ca. 1848
Portrett i boken „Der Orden vom heiligen Grabe“, Jakob Hermens, Schwann'sche Verlagsbuchhandlung, Köln und Neuss, 1870, 2. Ausgabe
Patriark Giuseppe Valerga

Giuseppe Valerga (født 9. april 1813 i Loano i Liguria i kongedømmet Sardinia, død 2. desember 1872 i Jerusalem i Det osmanske rike) var en biskop som var latinsk patriark av Jerusalem, den første residerende i Jerusalem siden korsfarertiden. Han var en aktiv og viktig deltaker på det første Vatikankonsil.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Giuseppe Valerga studerte ved Albengas presteseminar og ved Sapienzauniversitetet i Roma. To av brødrene hans ble også prester, en av dem var Charles Hyacinth Valerga (1818–1864), biskop og apostolisk vikar av Quilon i India; en av hans søstre levde som nonne.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble ordinert til prest den 17. januar 1836. Han virket for Sacra Congregatio de Propaganda Fide, spesielt tok han seg av den kaldeiske katolske kirke.

Latinsk patriark av Jerusalem[rediger | rediger kilde]

Pave Pius IX utnevnte ham til patriark av Jerusalem i 1847, den eneste katolske patriark i Levanten som tilhørte den romerske ritus. Bispevigslingen fant sted den 10. oktober 1847 og ble foretatt av paven selv i det paulinske kapell i Vatikanet. Det sies at paven ble forbløffet over prestens enorme skjegg og sa: «Dette skjegget alene fortjener en ganske spesiell utmerkelse!»[1] Medkonsekrerende ved bispevielsen var Giovanni Giuseppe Canali, titulærpatriark av Konstantinopel, og Giovanni Niccolò Tanari (Tanara), titulærpatriark av Antiokia.

Historikeren Yoram Shalit skriver at

«da patriarken skred inn i Gravkirken, marsjerte den franske og den sardinske konsul ved hans side - den franske til høyre og den sardinske til venstre. Dette viste tydelig den sardinske særstilling på bekostning av den franske. Patriarkens patriotisme gjorde ham velvillig overfor den sardinske politikk, som tok sikte på et selvstendig sardinsk protektorat parallelt til det franske protektorat».[2]

The Ecumenical Lexicon of Saints omtaler om hans arbeid i Det hellige land som følger:[3]

«Den 16. januar 1848 skred han inn i Jerusalem. Han var en usedvanlig aktiv overhyrde som arbeidet på en fordelaktig måte frem til sin død 2. desember 1872. Han kunne forstå og delta i samtaler på mange språk, italiensk hjemme, fransk, latin, gresk, hebraisk og arabisk allerede på universitetet, og senere tyrkisk, kurdisk og kaldeisk. Fra 1854 til 1857 bygde han sitt seminar for sekulærprester i Bet-Djala nær Betlehem og betrodde formasjonen til den franske kardinal Lavigeries Hvite fedre. I 1860 overtok han en tomt omtrent 100 meter fra kustodiet i det nordvestlige hjørnet av gamlebyen som han bygget sin romslige redidens på. Siden Den hellige gravs- og oppstandelseskirken er katedralen, men den også brukes av fire ortodokse kirker - greske, armenske, syriske og koptiske - er en pro-katedral nyttig; Tradisjonelt er dette kustodiekirken, dedikert til Den allerhelligste Forløser, Frelseren, og det samme er Lateranbasilikaen i Roma. Han kalte også den nybygde kirken ved det nye patriarkal sin katedral, ko-katedralen, men viet den, til forskjell fra den fransiskanske co-katedralen, til Jesu hellige navn. Den nye patriarken lot fransiskanernes katedral til Frelseren gjenoppbygge i den øvreetasje i kustodiet og kunne innvie den i 1872. Han etablerte også fem veldedige institutter og fra 1852 til 1869 elleve nye menigheter, nemlig Beth-Djala, Beth-Sahur, Jifna, Lod, Ramallah, Taybeh, Bir Zeit, Nablus, As Salt, Shafamr og Yafet an-Naasera. – Florilegium Martyrologii Romani, av Klaus Martin Reichenbach, for datoen 3. mai-oppføringen.

Fra 1847 til sin død i 1872 var han også stormester i Den hellige gravs orden.

Død[rediger | rediger kilde]

Veldedig mot de fattige døde av komplikasjoner fra tyfus i 1872, samme år som innvielsen av medkatedralen.

Paven hadde allerede bestemt seg for å elevere ham til kardinal i 1873, og han kunne ha deltatt i konklavet i 1878, hvorfra Leo XIII utgikkp. Utmattelsen samlet seg i løpet av årene etter at hans utrettelige aktivitet hadde gjort ham syk flere ganger. Den siste var 24. november 1872. Han døde etter noen dagers smerte 2. desember. Han ble gravlagt i medkatedralen til Jesu allerhelligste navn.

Med ham sloknet lyset som hadde gjenopplivet det latinske patriarkat i Jerusalem, og etterlot en stor arv til sine etterfølgere.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • M. Couderc-Duvigneau: Une vie au service de l'Église. Mgr Joseph Valerga, Jérusalem, 1972
  • Baron Haussmann de Wandelburg: La Palestine, la Syrie et l'Arabie visitées avec Mgr Valerga, Paris, Berche et Tralin éditeurs, 1886
  • Benedikt Stolz: Gottes Pionier im Heiligen Land. Joseph Valerga, Patriarch von Jerusalem. Christiana Verlag, Stein am Rhein, 1975, ISBN 3-71-710603-1.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Quelle zum Ausspruch des Papstes
  2. ^ Yoram Shalit: The European Powers' Plans Regarding Jerusalem towards the Middle of the 19th Century (Klaus Schwarz Verlag), "Chapter 5. Rivalry Between the French and the Holy See", p. 50-51
  3. ^ Textquelle aus dem Florilegium Martyrologii Romani, von Klaus Martin Reichenbach
  4. ^ catholic-hierarchy.org valerga, lest 24. desember 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Giuseppe_Valerga&oldid=23237646»