Geostasjonær satellitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Geostationaryjava3Dsideview.gif

En geostasjonær satellitt er en satellitt som går i geostasjonær bane i en høyde på 35 768 kilometer rett over ekvator[trenger referanse], og sirkler om jorda i samme retning som jordrotasjonen (fra vest mot øst). Omløpstiden er ett siderisk døgn, 23 timer, 56 minutter og 4.1 sekunder (tiden jorda bruker på å rotere om seg selv). Betegnelsen geostasjonær kommer av at en slik satellitt sett ifra jorda tilsynelatende står stille på samme punkt på himmelen. Geostasjonære satellitter er blant annet viktige for moderne navigasjon med GPS-systemet og for telekommunikasjon over hele jorden.

Hver enkelt geostasjonære satellitt dekker ca. 40 % av jordas overflate. Tre slike satellitter, separert med 120 lengdegrader, dekker hele planeten, med unntak av et lite område rundt den geografiske nordpol og sydpol. Man kan få kontakt med en geostasjonær satellitt via en retningsbestemt antenne (vanligvis en parabolantenne), rettet mot det punktet på himmelen hvor satellitten befinner seg. Den største fordelen med en slik type satellitt er at antennen kan rettes permanent i riktig retning, og man behøver ikke søke etter satellitten først for å finne den. En annen fordel er at ettersom man kan bruke svært retningsbestemte antenner, blir interferens fra kilder på jorda og andre satellitter minimalisert.

Ulemper med geostasjonære satellitter er blant annet at antall satellitter som kan opprettholdes i geostasjonære bane uten at de forstyrrer hverandre, er begrenset, siden banen utgjør kun en smal ring i ekvatorialplanet. Avstanden et elektromagnetisk (EM) signal må traversere til og fra en geostasjonær satellitt er dessuten så stor at man får en forsinkelse på minst 240 millisekunder. Dette er noen av grunnene til at lav jordbane (LEO) satellitter de senere årene har blitt populære.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]