Georges d'Anthès

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Georges d'Anthès
Georges-Charles d'Anthès, baron de Heeckeren.png
FødtGeorges Charles d’Anthès
5. februar 1812[1][2][3]
Colmar[4]
Død2. november 1895[1][2][5] (83 år)
Soultz-Haut-Rhin
Gravlagt Soultz-Haut-Rhin
Ektefelle Yekaterina Goncharova
Far Joseph-Conrad d'Anthès
Barn Mathilde-Eugénie de Heeckeren
Utdannet ved Lycée Condorcet, École spéciale militaire de Saint-Cyr
Beskjeftigelse Politiker[6][7][8], diplomat, militær
Parti Legitimistene
Nasjonalitet Frankrike
Utmerkelser Kommandør av Æreslegionen

Georges d'Anthès

Georges d'Anthès, senere Georges-Charles de Heeckeren d’Anthès, (født 5. februar 1812 i Colmar i Alsace i Frankrike, død 2. november 1895 i Sulz i Alsace som da var blitt del av Tyskland) var en fransk offiser og politiker som drepte Alexander Pusjkin i en duell i 1837.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Georges-Charles var det tredje av seks barn av godseieren Joseph Conrad baron d’Anthès og hans hustru Marie-Anne-Louise, født grevinne av Hatzfeld. Hans oldefar Jean-Henri Anthès var i desember 1731 blitt elevert til den adelige stand av kong Ludvig XV av Frankrike.

Offiser[rediger | rediger kilde]

Som førstefødte sønn ble d’Anthès bestemt for den militære løpebane,[trenger referanse] og fikk på militærskolen Saint-Cyr. Under julirevolusjonen i 1830 stod han på Karl Xs side. Etter at denne ble tvunget til fratreden og flyktet til Storbritannia vegret d’Anthès seg mot å tjene julimonarkiet, tok avskjed og trakk seg tilbake til farens gods.[trenger referanse]

Russland[rediger | rediger kilde]

Det monotone landlivet slet på ham, og d’Anthès bestemte seg for å forlate Frankrike. Han fikk den franske regjerings tillatelse til å tre i utenlands tjeneste uten å miste sitt franske statsborgerskap.[trenger referanse] Han avviste å tre inn i den prøyssiske hær fordi den bare tilbød ham en underoffisersstilling.[trenger referanse]

Han dro til St. Petersburg, der han takket være innflytelsesrike kontakter ble opptatt som kornett i chevaliergarden.[trenger referanse] I 1836 ble han forfremmet til løytnant. Hans gode forbindelser gav ham innpass i de høyeste samfunnslag, og snart var han en vel ansett gjest i de fornemste salonger.[trenger referanse] Han ble kjent med baron Louis Borchard de Heeckeren, den nederlandske gesandt i Russland. Heeckern (født 1792), en velstående og barnløs ungkar, bestemte seg for å adoptere d’Anthès. Hans kjødelige far hav sitt samtykke til adopsjonen, og med den nederlandske konges tillatelse førte Georges-Charles fra den 5. mai 1836 navnet de Heeckeren d’Anthès.

Duellen med Pusjkin[rediger | rediger kilde]

I St. Petersburg ble d’Anthès kjent med dikteren Aleksandr Pusjkin (1799–1837) og hans hustru Natalja (1812–1863). Han giftet seg med has søster Katarina Gontsjarova, men gjorde ikke desto mindre påfallende og provoserende tilnærmelser til Natalja Pusjkina.[trenger referanse] Vedd sin påtrengende og åpne interesse for Pusjkins hustru oppstod det rykter som satte spørsmålstegn ved dere ekteskapelige trofasthet.[trenger referanse]

Pusjkin skrev et fornærmende brev til adoptivfar Heeckeren, hvorpå d’Anthès utfordret sin svoger til duell. Den fant sted 27. januarjul./ 8. februar 1837greg.. Pusjkin ble dødelig såret og døde etter to dager. D’Anthès ble lett såret i arm og bryst.

Dikteren Mikhail Lermontov skrev etter Pusjkins ded et dikt med tittel Dikterens død, hvor han uten å nevne navn skarpt fordømte d’Anthès.[9] - den siste del av diktet var tydeligvis vendt mot kretser i hoffet, men ikke mot tsaren selv. Diktet var en hårsbredde fra direkte å beskylde de maktfulle «støtter» i det bedre russiske borgerskap for å være involvert i Pusjkins død. Uten å si det helt direkte omtalte han borgerskapet som en klikk giftige, selvsentrerte skurker som «flokket seg om tronen i en grådig skare», «bødlene som dreper frihet, geni og stolthet», og snart måtte underkaste seg Guds straff.

d'Anthès ble fengslet i Peter-og-Paul-festningen, men ble benådet av tsar Nikolaj I, degradert, og utvist fra Russland.Han ble eskortert til grensen til Preussen og beordret til å forlate Russland for alltid.

Tilbake i Frankrike[rediger | rediger kilde]

I Berlin ble d’Anthès gjenforent med sin hustru. De reiste i fellesskap tilbake til Frankrike og slo seg ned i Soultz i foreldrenes hus. Hustruen døde 15. oktober 1843, få dager etter at deres fjerde barn var født.

D’Anthès engasjerte seg nå i politikken. I 1845 ble ham medlem av generaørådet for département Haut-Rhin. Etter februarrevolusjonen i 1848 ble han valgt til representant til måde konstituanten og legislaturet, der han stemte med majoriteten og sluttet seg helt og fullt til Charles-Louis-Napoleon Bonaparte, og hilste velkommen dennes statskupp den 2. desember 1851.[trenger referanse]

Nok en gang vendte han tilbake til Russland: det var på hemmelig oppdrag for å uteske hvordan tsaren stilte seg til en gjenetablering av det franske keiserdømme under Louis-Napoléon. Etter hjemkomsten ble han utnevnt til senator ved keiserlig dekret av 27. mars 1852, av Napoleon III. I 1863 ble han offiser i æreslegionen, i 1868 kommandør.

Napoleon IIIs fall i 1870 betød også slutten på d’Anthès' politiske karriere.

Han trakk seg tilbake til privatlivet og døde i Sulz/Oberelsass den 2. november 1895.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Louis Metman (1912). Georges Charles d’Anthès. Paris. 
  • Meyers Konversations-Lexikon (4. utg.). 1888–1890. 
  • Michail Lermontow (2000). GedichteRussisch/Deutsch. Stuttgart: Reclam Verlag. 
  • Aleksandr Gamiev: Puškin i Dantes. Poėmy i stichotvorenija. Verlag Egorov, o. J. (2003) In Russisch

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 3. mai 2014
  2. ^ a b http://www.senat.fr/senateur-2nd-empire/heeckeren_georges_charles_d_anthes0104e2.html
  3. ^ Léonore database, 9. okt. 2017, Georges Charles Anthes baron de heeckeren d', LH/41/78
  4. ^ http://www.visit-france.com/colmar/
  5. ^ Sycomore, 9. okt. 2017, Georges, Charles D'ANTHÈS D'HEECKEREN, 10854
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 24. jun. 2015
  7. ^ http://www.funtrivia.com/en/subtopics/Operatic-History-in-the-Nineteenth-Century-271342.html
  8. ^ http://en.academic.ru/dic.nsf/enwiki/141521
  9. ^ Tysk oversettelse av en passasje: … lächelnd verachtete er frech Sprache und Sitte des fremden Landes; konnte ihn, der unser Ruhm war, nicht verschonen ... Mikhail Lermontow: Gedichte. 2000, s. 67.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]