Georges Marchais

Georges Marchais
Født	7. juni 1920; La Hoguette
Død	16. nov. 1997 (77 år); Paris
Beskjeftigelse	Politiker, fagforeningsperson
Embete	Parlamentsmedlem i Frankrike (5th legislature of the Fifth French Republic, Val-de-Marne's 1st constituency, 1973–1978); parlamentsmedlem i Frankrike (6th legislature of the Fifth French Republic, Val-de-Marne's 1st constituency, 1978–1981); parlamentsmedlem i Frankrike (7th legislature of the Fifth French Republic, Val-de-Marne's 1st constituency, 1981–1986); parlamentsmedlem i Frankrike (8th legislature of the Fifth French Republic, Q23891091, 1986–1988); parlamentsmedlem i Frankrike (9th legislature of the Fifth French Republic, Val-de-Marne's 11th constituency, 1988–1993); parlamentsmedlem i Frankrike (10th legislature of the Fifth French Republic, Val-de-Marne's 11th constituency, 1993–1997); medlem av Europaparlamentet (Andre europaparlament, Frankrike, 1984–1989); medlem av Europaparlamentet (Første europaparlament, Frankrike, 1979–1984) ;
Ektefelle	Liliane Marchais
Barn	Olivier Marchais
Parti	Parti communiste français
Nasjonalitet	Frankrike
Gravlagt	Ancien cimetière de Champigny-sur-Marne
	Signatur
	Georges Marchais på Commons

Georges René Louis Marchais (født 7. juni 1920 i La Hoguette i departementet Calvados i Frankrike, død 16. november 1997 i Paris) var leder og generalsekretær for det franske kommunistpartiet (PCF) mellom 1972 og 1994.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Marchais ble født inn i en romersk-katolsk familie og utdannet seg til å bli mekaniker ved Société Nationale d'Etude et de Construction de Moteurs d'Aviation. Han ble ferdig med mekanikerutdannelsen sin like før utbruddet av andre verdenskrig.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter Frankrikes kapitulasjon til det nasjonalsosialistiske Tyskland den 24. juni 1940 registrerte Marchais seg i Tyskland for å jobbe i en Messerschmitt-flyfabrikk som nesten utelukkende produserte jagerfly til det tyske Luftwaffe. Marchais reiste til Tyskland for å jobbe for nasjonalsosialistene før etableringen av STO-systemet ble satt i gang.^{[trenger referanse]} Dette systemet gjorde at franske arbeidere ble tvunget til å arbeide i tyskernes fabrikker og anlegg.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I 1946 ble han sekretær i fagforbundet til Metallarbeiderforbund som holdt til i den franske kommunen Issy-les-Moulineaux, og deretter ble han ansatt som sekretær for en fagforening mellom 1953 og 1956.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Marchais ble medlem av kommunistpartiet i 1947. I 1956 ble han utnevnt til medlem av den utvidede sentralkomité i partiet, og i 1959 ble han fullt medlem av denne og medlem av Politbyrået i samme slengen. Fra 1961 var han sekretær med ansvar for hele organisasjonen, deretter ble han utnevnt til junior generalsekretær i 1970.

I desember 1972 ble han generalsekretær i kommunistpartiet, etter at generalsekretær Waldeck Rochet gikk av med pensjon. I løpet av sitt mandat mistet kommunistpartiet sin plass i koalisjonen sammen med blant annet François Mitterrands sosialistiske parti.

Han støttet den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979.^{[trenger referanse]} I motsetning til det italienske kommunistpartiet, nektet han å endre navnet på det franske kommunistpartiet etter sammenbruddet til Sovjetunionen.

Han stilte som presidentkandidat i det franske presidentvalget i 1981. I dette valget klarte han å samle sammen 15,34 % av befolkningens samlede stemmer, noe som ble ansett som et stort tilbakeslag for hele kommunistpartiet.^{[trenger referanse]}

Marchais ble en kjent personlighet i Frankrike på grunn av sitt vesen, lynne og noe bryske oppførsel under intervjuer med TV og presse.^{[trenger referanse]} I sine mange TV-opptredener, hadde han ofte en noe aggressiv og humoristisk tone mot journalistene og sine politiske motstandere.^{[trenger referanse]}

Verker[rediger | rediger kilde]

Les Communistes et les Paysans (1972)
Le défi démocratique (1973)
La politique du PCF (1974)
Communistes et/ou chrétiens (1977)
Parlons franchement, B. Grasset, Paris (1977)
Réponses (1977)
L‘espoir au présent (1980)
Démocratie (1990)

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012589, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 38800^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Brown, Bernard (1974). Protest in Paris: Anatomy of a Revolt. Morristown, NJ: General Learning Press.
Brown, Bernard (1982). Socialism of a Different Kind: Reshaping the Left in France. New York: Greenwood Press.
Lane, A Thomas (1995). Biographical Dictionary of European Labor Leaders. Two volumes. Westport: Greenwood Press.
Penniman, Howard (1988). France at the Polls, 1981 and 1986. Durham: Duke University Press.
Wilsford, David (1995). Political Leaders of Contemporary Western Europe. Westport: Greenwood Press. s. 301-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Georges Marchais – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Georges Marchais hos Europaparlamentet

[hash-e3f7e60fd57a19a620f403bcf0bc3c7519ed92fc-1] Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b9c7d27e3e26e7afa224fc7732a2980e39554d6b-2] Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-5f597d8eceff028d6f07ee44528d90d351da2caa-3] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012589, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f44b48aeb9b44288650b26bba1a032a689fcc220-4] Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 38800^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-82136f8a98a4982f31e232ee983777c369136231-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]