Georges Marchais

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Georges Marchais
Georges Marchais.JPG
Født7. juni 1920
La Hoguette
Død16. november 1997 (77 år)
Paris
Gravlagt Champigny-sur-Marne
Beskjeftigelse Politiker, fagforeningsperson
Parti Parti communiste français
Nasjonalitet Frankrike

Georges René Louis Marchais (født 7. juni 1920 i La Hoguette i departementet Calvados i Frankrike, død 16. november 1997 i Paris) var leder og generalsekretær for det franske kommunistpartiet (PCF) mellom 1972 og 1994.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Marchais ble født inn i en romersk-katolsk familie og utdannet seg til å bli mekaniker ved Société Nationale d'Etude et de Construction de Moteurs d'Aviation. Han ble ferdig med mekanikerutdannelsen sin like før utbruddet av andre verdenskrig.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter Frankrikes kapitulasjon til det nasjonalsosialistiske Tyskland den 24. juni 1940 registrerte Marchais seg i Tyskland for å jobbe i en Messerschmitt-flyfabrikk som nesten utelukkende produserte jagerfly til det tyske Luftwaffe. Marchais reiste til Tyskland for å jobbe for nasjonalsosialistene før etableringen av STO-systemet ble satt i gang.[trenger referanse] Dette systemet gjorde at franske arbeidere ble tvunget til å arbeide i tyskernes fabrikker og anlegg.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I 1946 ble han sekretær i fagforbundet til Metallarbeiderforbund som holdt til i den franske kommunen Issy-les-Moulineaux, og deretter ble han ansatt som sekretær for en fagforening mellom 1953 og 1956.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Marchais ble medlem av kommunistpartiet i 1947. I 1956 ble han utnevnt til medlem av den utvidede sentralkomité i partiet, og i 1959 ble han fullt medlem av denne og medlem av Politbyrået i samme slengen. Fra 1961 var han sekretær med ansvar for hele organisasjonen, deretter ble han utnevnt til junior generalsekretær i 1970.

I desember 1972 ble han generalsekretær i kommunistpartiet, etter at generalsekretær Waldeck Rochet gikk av med pensjon. I løpet av sitt mandat mistet kommunistpartiet sin plass i koalisjonen sammen med blant annet François Mitterrands sosialistiske parti.

Han støttet den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979.[trenger referanse] I motsetning til det italienske kommunistpartiet, nektet han å endre navnet på det franske kommunistpartiet etter sammenbruddet til Sovjetunionen.

Han stilte som presidentkandidat i det franske presidentvalget i 1981. I dette valget klarte han å samle sammen 15,34 % av befolkningens samlede stemmer, noe som ble ansett som et stort tilbakeslag for hele kommunistpartiet.[trenger referanse]

Marchais ble en kjent personlighet i Frankrike på grunn av sitt vesen, lynne og noe bryske oppførsel under intervjuer med TV og presse.[trenger referanse] I sine mange TV-opptredener, hadde han ofte en noe aggressiv og humoristisk tone mot journalistene og sine politiske motstandere.[trenger referanse]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Les Communistes et les Paysans (1972)
  • Le défi démocratique (1973)
  • La politique du PCF (1974)
  • Communistes et/ou chrétiens (1977)
  • Parlons franchement, B. Grasset, Paris (1977)
  • Réponses (1977)
  • L‘espoir au présent (1980)
  • Démocratie (1990)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brown, Bernard (1974). Protest in Paris: Anatomy of a Revolt. Morristown, NJ: General Learning Press.
  • Brown, Bernard (1982). Socialism of a Different Kind: Reshaping the Left in France. New York: Greenwood Press.
  • Lane, A Thomas (1995). Biographical Dictionary of European Labor Leaders. Two volumes. Westport: Greenwood Press.
  • Penniman, Howard (1988). France at the Polls, 1981 and 1986. Durham: Duke University Press.
  • Wilsford, David (1995). Political Leaders of Contemporary Western Europe. Westport: Greenwood Press. s. 301-6.