Geneviève Halévy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Geneviève Halévy
Straus, Geneviève - 1.jpg
Født 26. februar 1849
Paris
Død 22. desember 1926 (77 år)
Ektefelle Georges Bizet
Far Jacques-Fromental Halévy
Mor Léonie Halévy
Barn Jacques Bizet
Yrke Salongvert
Nasjonalitet Frankrike

Portrett av madame Georges Bizet, født Geneviève Halévy, av Jules-Élie Delaunay, i Musée d'Orsay (1878)

Geneviève Halévy, senere Geneviève Bizet og Geneviève Straus (født 26. februar 1849 i Paris, død 22. desember 1926 i samme by), var en fransk salonnière. Hun inspirerte Marcel Proust som modell for hans skikkelser Duchesse de Guermantes og Odette de Crécy i À la recherche du temps perdu.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Geneviève Halévy var datter til komponisten Jacques-Fromental Halévy og hans hustru Léonie g. Rodrigues-Henriques, begge jødiske. Hun mistet faren da hun var 13 år gammel og storesøsteren da hun var 15 år. Moren led i perioder av mental instabilitet.[trenger referanse]

I 1869 giftet hun seg med Georges Bizet, som hadde vært farens elev, og fødte i 1871 deres sønn Jacques, som ble skolekamerat med Marcel Proust. Bizet døde av et plutselig hjerteslag i 1875.

Salonnière[rediger | rediger kilde]

Geneviève flyttet til onkelen Léon Halévy, og åpnet en salon for sin nevø Ludovic Halévy, der hun hjalp ham med å ta imot kremen av sidens paisiske kunstnermiljø. Denne salongen ble kjent som Ludovics torsdager (Les jeudis de Ludovic).

Etter noen få år åpnet hun sin egen salon der en distingvert skare, bestående av blant annet baron aog baronesse Alphonse de Rothschild, comtesse Potocka, duchesse de Richelieu, Comtesse de Chevigné, født de Sade (en annen modell for den litterære skikkelse Duchesse de Guermantes) kunne møte forfattere og intellektuelle som Guy de Maupassant, Henri Meilhac, Georges de Porto-Riche, Paul Bourget, Paul Hervieu, Joseph Reinach og hennes nevø Ludovic.

I 1886 giftet hun seg med advokaten Émile Straus, en bekjent av familien Rothschild, og hennes salon ble etterhvert stadig mer fasjonabel: Hun mottok der Robert de Montesquiou og hans niese Comtesse Greffulhe, malere og journalister. Mange av støttene av Alfred Dreyfus' sak møttes i Mme Straus' salon, blant dem Marcel Proust som var en av de første intellektuelle som undertegnet petisjonen i avisen L'Aurore under Dreyfussaken. Etter denne saken var over, mistet salongen endel av sin prominens.[trenger referanse]

Etter 1910 ble hun stadig mer deprimert, og isolerte seg fra samfunnslivet. Hennes sønn begikk selvmord i 1922, få år før Prousts død, og hun selv døde i 1926.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andrée Jacob, Il y a un siècle, quand les dames tenaient salon, Paris, Ed. Arnaud Seydoux, 1991
  • George Painter: Marcel Proust: a biography, London, Chatto & Windus, 1959