Futurum

Futurum (latin for «fremtid») er former av verbet som uttrykker en handling i fremtiden.

Ordet futurum er egentlig et strandet epitet, det vil si et adjektiv som har frigjort seg fra det substantivet det står til og opptrer alene. Adjektivet er futurus, «kommende, framtidig», og substantivet er tempus, «tid». Siden tempus er intetkjønn på latin, må det hete tempus futurum, «kommende tid», hvor man altså skreller av substantivet og lar det kvalifiserende adjektivet stå igjen.

Innenfor en språktypologi som skiller mellom tempus og aspekt i verbalsystemet – hvorav den siste kategorien er den langt vanligste i verdens språk – opptrer futurum som grammatisk kategori særlig i «germanske språk», men det kan ofte være en definisjonssak hvordan man forestiller seg «framtid» i språk som ikke har et verbalsystem bygget opp etter de tidsbegreper som opereres med.^{[trenger referanse]} Futurum kan således uttrykkes gjennom både perfektivt og imperfektivt aspekt.

På engelsk har muligens et keltisk substrat gjort at skillet mellom tempus og aspekt er blitt delvis visket ut. Her finnes det futurumformer som ikke baserer seg på morfologiske endringer i verbalroten (slik som i slaviske språk og i nygresk), men på diverse omskrivninger, for eksempel I will eat og I will be eating, hvor det siste eksemplet kan sies å være en neologisme i engelsk sammenlignet med gammelengelsk.^{[trenger referanse]}

Av de tallrike ikke-tempus-baserte språk, kan nevnes mandarin hvor futurum uttrykkes enten gjennom konteksten eller ved hjelp av ulike adverber.^{[trenger referanse]}

Futurum i norsk

I skoleverket tilrådes det nå brukt nye navn på norske futurumformer. De nye navnene står først med eldre navn i parentes.

I norsk er det følgende futurumformer:

Presens futurum (1. futurum, futurum simplex) uttrykker fremtidige handlinger sett fra nåtiden, og dannes som oftest ved hjelpeverbene skulle og ville i presens og hovedverbet i infinitiv. Eksempel: «Lars skal spise.», «Jeg vil komme.». Den kan også uttrykkes ved hjelp av presens: «Toget går om ti minutter.» Futurum med skal og vil brukes om ting som er planlagt, eller som en tror vil skje. Ting som ikke er planlagt, men som ganske sikkert vil skje uttrykkes med kommer til å og infinitiv: «Bjørka er råtten, og kommer til å falle ned.»
Preteritum futurum (førtidsfuturum) uttrykker handlinger som var fremtidige i fortiden, og dannes som oftest ved hjelpeverbene skulle og ville og hovedverbet i infinitiv: «Lars skulle spise». Den er identisk med 1. kondisjonalis.
Presens futurum perfektum (2. futurum, futurum exactum) beskriver noe som avsluttes i fremtiden før noe annet skjer, og dannes ved å sette skal ha, skal være, vil ha eller vil være sammen med perfektum partisipp av hovedverbet: «Han vil allerede være reist, når du kommer fram.» På norsk uttrykkes dette ofte ved perfektum: «Han er allerede reist, når du kommer fram.» Skal ha brukes også i en annen betydning, som ikke har noe med futurum å gjøre, når en videreforteller en usikker påstand: «Han skal ha truffet henne for fjorten dager siden.» Her tilsvarer bruken konjunktiv på for eksempel tysk.

Se også

Eksterne lenker

Utdanningsdirektoratet og Norsk Språkråds tilråding om grammatiske termer til bruk i skoleverket.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.