Friedrich von Bodelschwingh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Friedrich von Bodelschwingh
Friedrich von Bodelschwingh Sohn (1877-1946).jpg
Født14. august 1877
Gadderbaum (district)
Død4. januar 1946 (68 år)
Gadderbaum (district)
Far Friedrich von Bodelschwingh der Ältere
Mor Ida Bodelschwingh
Søsken Wilhelm Bodelschwingh, Gustav Bodelschwingh
Beskjeftigelse Teolog, faglitterær forfatter
Nasjonalitet Tyskland

Friedrich von Bodelschwingh på et frimerke fra 1996.

Friedrich von Bodelschwingh (født 14. august 1877 i Bethel ved Bielefeld i Tyskland, død 4. januar 1946 samme sted) var en tysk teolog.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans far var pastor Friedrich von Bodelschwingh Senior (født 6. mars 1831 i Tecklenburg, død 2. april 1910 i Bethel) og hans kone Frieda. Von Bodelschwingh sr. var grunnlegger av flere veldedige stiftelser for fattige.

Innsats i helsepleien[rediger | rediger kilde]

Pastor Friedrich von Bodelschwingh grunnla og drev Von Bodelschwingh Bethel-Institution, som tilbød helsetjenester og andre tjenester til de fattige i mange år. Etter farens dødsfall i 1910 tok Bodelschwingh den yngre over denne driften. Både far og sønn var nære venner og kolleger av professor Ernst von Dobschütz. I 1921 utvidet Bodelschwingh tjenestetilbudet ved instituttet til også å gjelde omsorg for foreldreløse barn. Gutter som ikke kjenner sin egen fødselsdato ble gitt datoen 6. mars som sin nye fødselsdato til minne om pastor von Bodelschwingh senior, og jentene som ikke kjente sin egentlige fødselsdato ble tildelt den 20. februar til minne om hans kone Frieda von Bodelschwingh.

Både den eldre og den yngre Bodelschwingh var opptatt av arvelige defekter og funksjonshemninger, og de uttrykte et kraftig ubehag ved det økende antallet funksjonshemmede personer i Tyskland. I en tale holdt den 29. januar 1929 viste Bodelschwingh den yngre til en «katastrofale utvikling» av «det økende antallet mennesker som er svake i kropp og sinn». I Bethel ble av de rundt 3.000 beboere/pasienter 1.700 tvangssterilisert, et tiltak som von Bodelschwingh ikke hadde noen motforestillinger mot. Helt annerledes og klart avvisende var han imidlertid til eutanasi.

Bodelschwingh sverget troskapsed til Adolf Hitler i 1938. Gestapo stengte Bethel teologiske skole med makt i mars 1939. Pasientene som tidligere var blitt tatt vare på av Bodelschwingh ble sendt til andre institusjoner. Bodelschwingh ble dypt bekymret da han en tid senere kom over flere urovekkende rapporter om dødsfall av hans tidligere pasienter som var sendt til andre institusjoner og merkelige nekrologer som hadde dukket opp etter disse pasientene. De var blitt ofre for den nazistiske Aktion T4, et hemmelig program for avliving av pasienter av forskjellige kategorier, særlig psykisk utviklingshemmede.

Etter krigen etablerte von Bodelschwingh opp en institusjon som skulle hjelpe til med å finne savnede familiemedlemmer. Von Bodelschwingh døde kort tid etter dette.

Friedrich von Bodelschwingh ble avbildet fire ganger på tyske frimerker, første gang i 1952.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alfred Adam: «Bodelschwingh, Friedrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 351 f. (digitalisering).
  • Friedrich Wilhelm Bautz: «Bodelschwingh, Friedrich von» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 649–651.
  • Matthias Benad (Hg.): Friedrich v. Bodelschwingh d.J. und die Betheler Anstalten. Frömmigkeit und Weltgestaltung, Stuttgart/ Berlin/ Köln 1997.
  • Matthias Benad: Bethels Verhältnis zum Nationalsozialismus, in: ders./ Regina Mentner (Hg.), Zwangsverpflichtet. Kriegsgefangene und zivile Zwangsarbeiter in Bethel und Lobetal 1939-1945, Bielefeld 2002, S. 27-66.
  • Anneliese Hochmuth: Spurensuche. Eugenik, Sterilisation, Patientenmorde und die v. Bodelschwinghschen Anstalten Bethel 1929-1945, Bielefeld 1997.
  • Ernst Klee: „Euthanasie“ im NS-Staat. Die „Vernichtung lebensunwerten Lebens“. S. Fischer Verlag, Frankfurt am Main 1983, ISBN 3-10-039303-1.