Francesco Redi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Francesco Redi

Francesco Redi (født 18. februar 1626 i Arezzo i Italia, død 1. mars 1697 i Pisa) var en italiensk lege, vitenskapsmann og litterat. Et krater på Mars er oppkalt etter ham.

Etter fullført legeutdannelse gikk han i tjeneste hos Colonna-familien i Roma og var privatlærer i deres hushold i fem år. I 1654 dro han til Firenze. der han var livlege for erkehertugene Ferdinand II og Cosimo III. I 1666 ble Redi utnevnt til førstelege og bestyrer av det statlige apoteket («spezeria») av storhertug Ferdinand II, en stilling som han beholdt under Cosimo III. Han tilbrakte derfor en stor del av tida ved hoffet, og er i likhet med Galileo et eksempel på sin tids hoff- og vitenskapsmenn.

Medisinsk forskning[rediger | rediger kilde]

Hans fagfilosofi var bygd på hippokratiske idealer, og han la vekt på å forebygge sjukdom gjennom en balansert diett og naturlige midler. Han er en av grunnleggerne av eksperimentell biologi, og han var delaktig i en av 1600-tallets største medisinske funn; oppdagelsen av midd som årsak til skabb. Hans første vitenskapelige publikasjon, i 1664, «Osservazioni intorno alle vipere», omhandlet slangebitt.

For ettertida er Redi mest kjent for eksperimenter som bidro til at forestillingen om abiogenese (Generatio spontanea, spontan forplantning) seinere ble forkasta. Helt sia Aristoteles var den rådende oppfatninga at mark og andre organismer oppsto spontant av råtnende kjøtt. I et av sine eksperimenter tok Redi tre krukker med kjøtt. Én ble forsegla, en annen holdt åpen, og den tredje ble dekt med et klede. I den åpne krukka kom det mark, men ikke i den forsegla. I den tredje viste marken seg på kledet. Han fortsatte eksperimentet ved å samle opp larvene, som seinere ble omdanna til vanlige fluer. Når han la døde fluer og larver i ei forsegla krukke, ble det ikke danna ny mark. Gjorde han det samme med levende fluer, ble det imidlertid ny mark.

Redi beskrev eksperimentet utførlig i sitt skrift «Esperienze intorno alla generazione degl'insetti». Blant hans vitenskapelige skrifter inngår også f.eks. «Consulti medici».

Innsats som litterat[rediger | rediger kilde]

I tillegg til sin praksis som lege og kirurg, og sin medisinske forskning, fant han også tid til litterært arbeid. Han var et aktivt medlem av en rekke litterære akademier, og som medlem av Crusca bidro han til forberedelsen av akademiets hovedløft Vocabolario som kom til å bety meget for det italienske språk.

Blant hans verker er også hans brever («Lettere»), dityramben«Bacco in Toscana» og «Arianna Inferma», og en god del lyrikk. Noe av lyrikken er petrarkisk, annet er burlesk. Han arbeidet også på et «Vocabolario aretino». «Bacco in Toscana» er det beste eksempel på dityramben på italiensk.