Francesco Maria Veracini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Francesco Maria Veracini
Francesco Maria Veracini.jpg
Født 1. feb. 1690
Firenze
Død 31. okt. 1768
Firenze
Statsborger Italia
Sjanger opera

Francesco Maria Veracini (født 1. februar 1690 i Firenze, død 31. oktober 1768 samme sted) var en italiensk fiolinist og komponist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Veracini var apotekersønn og lærte fiolinspill av sin onkel Antonio Veracini, som han ofte ga konserter sammen med.

I 1711 skrev Francesco Veracini en fiolinkonsert til kroningen av keiser Karl VI i den venetianske kirken Santa Maria Gloriosa dei Frari. En anekdote forteller at da den unge Giuseppe Tartini i 1712 hørte Veracini spille, ble han så imponert at han for en stund trakk seg tilbake fra det aktive musikkliv for å forbedre sitt eget fiolinspill – spesielt bueføringen.

I 1714 bodde Veracini en tid i London der han spilte fiolinsoli mellom operaaktene i Queen's Theatre. Her ble han kjent med Georg Friedrich Händel. Året etter tilbrakte han en tid i kurfyrst Johann Wilhelms tjeneste i Düsseldorf, men vendte tilbake til Venezia i 1716 der han skrev seks orkesterovertyrer som befestet hans ry som komponist. Han dediserte et opus fiolinsonater til kronprins Fredrik August, den senere kong August III av Polen, og i 1721 ytterligere et sonateopus. Prinsen var selv en fremragende musikkjenner og fikk Veracini med seg til Dresden der de musiserte sammen. I tillegg oppførte Veracini kammermusikk og arbeidet med å rekruttere italienske sangere til operahuset i Dresden. I løpet av denne tiden utbrøt det en konflikt mellom hoffmusikerne om de dyre italienske operaene. Veracini sto på den ene siden, motstandere var komponisten Johann David Heinichen og kastratsangeren Senesino, muligens også fiolinisten og komponisten Johann Georg Pisendel. Under en heftig krangel hoppet Veracini ut fra andre etasje og pådro seg et hofte- og benbrudd som ikke ble fullstendig tilhelet, slik at han haltet resten av livet.

Tilbake i fødebyen Firenze i 1723 spilte han kirkemusikk og komponerte et oratorium. På denne tiden pådro den eksentiske og hovmodige Veracini seg et dårlig rykte og fikk tilnavnet capo pazzo («gal i hodet»). Sine to beste Stainerfioliner kalte han Peter og Paulus.

I 1733 reiste han tilbake til London for å opptre i flere konserter. Som mange andre av sine berømte samtidige skrev han flere operaer her, men da suksessen uteble forlot han London i 1744, og Georg Friedrich Händels musikk fortsatte å dominere på hovedstadens operascene. Under tilbakereisen overlevde Veracini med nød og neppe et skipbrudd i Den engelske kanal.

Han ble maestro di cappella i flere av Firenzes kirker og konsentrerte seg om kirkemusikk. I sine siste leveår holdt han flere konserter som fiolinist og kapellmester.

Veracinis fiolinkonserter er bundet av tidens smak, og hans musikkhistoriske betydning beror framfor alt på de virtuose sonatene opus 2.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Instrumentalmusikk[rediger | rediger kilde]

  • 12 sonater for blokkfløyte og generalbass (1716)
  • Concerti à 5 libro secondo (1718)
  • 12 fiolinsonater op.1 Sonate a violino solo e Basso (1721)
  • 12 fiolinsonater op.2 Sonate accademiche à violino solo e Basso (1744)
  • Dissertazioni sopra l'opera quinte del Corelli, sonater for fiolin og generalbass (ca. 1750)
  • Et læreverk i kontrapunktikk Il trionfo della pratica musicale op.3 (1760)
  • Fiolinkonserter
  • 6 overtyrer (tilegnet prins Fredrik August, den senere kong August III av Polen)

Operaer[rediger | rediger kilde]

Alle operaene ble uroppført i Kings theatre, London.

  • Adriano i Syria (1735)
  • La Clemenza di Tito (1737)
  • Partenio (1738)
  • Rosalinda (1741)

Kirkemusikk[rediger | rediger kilde]

  • 1708 Sara in Egitto, Oratorium
  • 1711 Il Trionfo dell'innocenza patrocinata da San Niccolò, Oratorium
  • 1711 Missa, til en ny apostolisk nuntius
  • 1715 L'Empietà distrutta nella caduta di Gerico, Oratorium
  • 1715 Mosè al Mar Rosso, Oratorium
  • 1720 La Caduta del savio nell'idolatria di Salomone Oratorium
  • 1739 Te Deum, i anledning valget av florentineren Lorenzo Corsini til pave Klemens XII
  • 1744 L'errore di Salomone

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John Walter Hill (1979) «The Life and Works of Francesco Maria Veracini», avhandling, Harvard University

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]