Folkevise

Folkevise (av tysk: Volkslied) er viser som har fått alminnelig utbredelse, videreført videre fra generasjon til generasjon slik at det utvikles mange varianter, men oftest uten navngitt forfatter.

Begrepet «folkevise» ble lansert av filosofen og litteraturkritikeren Johann Gottfried Herder i 1770. Etter hans syn var ikke poesi først og fremst knyttet til den klassiske litterære tradisjon, men levde i folkesjelens «øre og hjerte». Begrepet «folkevise» innebar et paradigmeskifte i synet på poesi. Begrepet ble også i sin tur opphav til ord som «folkemusikk», «folkekultur», «folkediktning» og så videre.

Herder utga i 1778 og 1779 visesamlingen sin under navnet Volkslieder («Folkesanger»). Etter hans død utkom i 1807 nok en utgave under navnet Stimmen der Völker in Liedern («Folkeslagenes stemmer i sanger»).

Folkeviser i Norden

Norden er rik på folkeviser. I Danmark finnes det over 500; i Sverige nærmere 250 (200 er felles med danske); og i Norge rundt 200. De eldste folkevisene har vært tidfestet til 1100-tallet, da kjededansene kom, men disse to tingene trenger ikke ha sammenheng, og selv om noen viser omtaler hendelser fra 1100-tallet, er disse «historiske» visene helt uhistoriske i sine fremstillinger. Det eneste arkaiske språkelementet er det gamle ordet mår for «møy», «jente», men det kan være lånt fra eldre litteratur uten at visen trenger å være like gammel. Dessuten er engelske ballader helt klart forbilder for de nordiske folkevisene, både i form og innhold, og disse balladene er mye yngre enn 1100-tallet. Etter at kontakt mellom England og Norden lå nede i flere hundreår, tok den seg opp igjen etter at Erik av Pommern giftet seg med den engelske kongedatteren Eufemia i 1406. Kontakt med Skottland er særlig merkbar, men de tolinjede folkevisene har lånt fra Eufemia-visene som hadde tyske og franske forbilder og knittelvers.

Som eldste skriftlige nedtegnelse av en dansk folkevise regnet man tidligere «Drømte mig en drøm i nat» med en melodi som ble pausesignal i Danmarks Radio fra august 1931; men linjene skriver seg nok heller fra et dikt. De eldste skrevne danske folkeviselinjene er skrevet på et landkart av Claudius Clavus fra rundt 1440 (ikke førsteutgaven), der det rundt kysten av Grønland rett og slett i mangel av grønlandske stedsnavn:

Der bor en mand i en Grønlands å

og Spjellebod monne han hedde [heter han kanskje]

I et teologisk håndskrift står syv strofer hentet fra «Ridderen i hjorteham» (norsk: «Jomfruva Ingebjør»). Omkvedet til en vise om marsk Stig og mordet i Finderup låve, «fordi stander landet i våde» (= fordi landet står i nød) er brukt som penneprøve rundt 1450, og rundt 1480 ble et omkved skrevet på et kalkmaleri i Floda kirke i Södermanland: «Hollager dans han wan siger af Burman» (= Holger danske vant seier over Burman). Fra rundt 1550 samlet adelen viser i poesibøker, og blant store samlinger kjennes Adolf Ivar Arwidssons Svenska fornsånger (1832-42), og fra 1853 Svend Grundtvigs Danmarks gamle folkeviser og Magnus Brostrup Landstads Norske Folkeviser.

Folkeviser på kontinentet

I Ungarn stammer folkevisene fra Nord-Frankrike på 1300/1400-tallet. I førtiårsperioden 1342-82 var Ludvig av Anjou konge av Ungarn og tok nordfranske bønder med seg dit, men deretter opphørte forbindelsen helt, og franske folkeviser fra slutten av 1400-tallet finnes det ingen spor etter i Ungarn. De franske folkevisene er korte, ofte tolinjede med omkved, eller firelinjede uten. Motivene er tragiske, og via England kommet til Norden. Le Roi Renaud - «kong Renaud» - forteller om tittelpersonen som kommer hardt skadet hjem fra krig, portant ses tripes en sa main (= med sine tarmer i hånden). Hans kone er i ferd med å føde, og begge dør. Denne visen er nok forbilde for den danske «Elverskud» («Hr. Oluf og hans fæstemø huld, de to kom sammen i sorten muld») og den norske «Olav Liljekrans». I Marguerite ou biche blanche («Margrethe eller den hvite hind») forteller datteren sin mor at hun er en hvit hind om natten og derfor redd sin bror som går på jakt. Hinden fanges, drepes, blir tilberedt og servert - og forteller hvem hun er. Dette hamskiftet ble i Norden til visen om «Jomfruva Ingjebjør», men her er det pikens stemor som omskaper henne til en hind og senere en ørn. Men herr Per skjærer et stykke av brystet sitt og kaster til ørnen, og da forvandles Ingebjørg til menneske, mens trolldommen rammer stemoren i stedet.

Varierende betydning

Begrepet «folkevise» har vært brukt på forskjellige måter gjennom tidene:

1. Opprinnelig ble «folkevise» brukt om sanger som gav uttrykk for folkesjelens (nasjonens) særpreg eller lynne. Jørgen Moe oppfattet «folkeviser» som samtidens populære viser på bygdemål. Dette betydde at samtidens diktere kunne lage nye folkeviser. I den eldste, trykte norske folkevisebok, Jørgen Moes Samling af Sange, Folkeviser og Stev i Norske Almuedialekter fra 1840, er viser av Hans Hanson, Hans Allum og Edvard Storm derfor tatt med.
2. Rundt 1840 var begrepet i ferd med få nytt innhold. Heretter ble ordet brukt om anonyme sanger overlevert i muntlig tradisjon. Dermed ble det mulig å dra en grense mellom de anonyme folkevisene og litterære viser med kjent forfatter. Etter hvert ble likevel begrepet «folkevise» i praksis brukt om det vi nå kaller «ballader» eller «middelalderballader». I Danmark brukes begrepet på denne måten ennå.
3. Rundt 1970 var det en del forskere som mente at kravet om anonymt opphav skapte en kunstig grense. Om forfatteren eller komponisten er kjent eller ei, spiller liten rolle for den enkelte sanger. Den store forskjellen går mellom viser som er blitt utbredte og muntlig tradert, og dem som er bevart på papir. Disse forskerne begynte å bruke begrepet om alle viser som hadde blitt tradert muntlig. Kjennetegnet på muntlig tradisjon er at det har utviklet seg variasjoner av samme vise.
4. I sangbøker og fonogrammer er det vanlig å bruke «folkevise» copyright-teknisk om gamle sanger uten opphavsmann.
5. I den siste tiden har forskere også begynt å bruke «folkesang» om sangaktivitet. I dette tilfelle betyr det sang som i motsetning til profesjonell fremføring ikke retter seg mot et publikum, em er sang for syngingens egen skyld, såkalt «allmennsang».

Eksterne lenker

• Norsk visearkiv