Flyktningkrisen i 1921
Flyktningkrisen i 1921 viser til strømmen av russiske flyktninger etter at Det russiske riket gikk i oppløsning og ble erstattet av den sovjetiske staten (USSR). De russiske flyktningene var en stor gruppe i mellomkrigstiden. De måtte flykte på grunn av Den russiske revolusjonen og borgerkrigen som fulgte, samt sultkatastrofen i 1921.[1] Daværende president i Røde Kors, Gustav Ador, beskrev flyktningstrømmene som et problem som gikk «beyond the power of exclusively humanitarian organizations».[2] De mange hundretusener menneskene på flukt i Europa og i Asia ble et problem som trengte internasjonale løsninger.
Verdens første høykommissær for russiske flyktninger[rediger | rediger kilde]
I 1921 gjorde Folkeforbundet Fridtjof Nansen til verdens første høykommissær for russiske flyktninger. Ettersom det russiske riket ikke fantes lengre, det var blitt erstattet av USSR som en følge av revolusjon og borgerkrig, var det mange av de russiske flyktningene som ikke lenger tilhørte Russland – de var blitt statsløse. I 1922 ble Nansenpasset opprettet. Det skulle fungere som identitetspapir og reisedokument for russiske, statsløse flyktninger. Senere ble passet utvidet til også å verne om armenere, assyrere, assyro-kaldeere, og på 1930-tallet:jøder.
En kjernegruppe av soldater[rediger | rediger kilde]
Anslaget på russiske flyktninger i denne perioden varierer fra 750 000 til 3 millioner.[3] Flyktninghistoriker Claudena Skran forteller at kjernen besto av tidligere soldater fra Den hvite armé:«the defeated White armies constituted its core» [3] I tillegg til de tidligere soldatene skal også en del av flyktningene ha vært sivile flyktninger fra urolighetene som oppsto i etterkant av Den russiske revolusjon. Det har tidligere vært antatt at hovedårsaken til masseflukten var revolusjonen av 1917, men Skran viser at det heller var hendelser som Den røde armés invadering av Ukraina i 1919, seieren over Den hvite armé i de europeiske delene av Russland i 1919-20 og den ødeleggende sultkatastrofen som rådet i Volga,Transkaukasus og Ukraina i 1921-1922. Flyktningene i disse årene dro til Istanbul, Balkan, Polen, Finland, Romania.[4] I de østlige delene av det tidligere russiske riket varte kampen mot bolsjevikene lengst, og da denne motstanden ble slått ned i 1922 dro store grupper russiske flyktninger til Mandsjuria.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Alessandra Roversi (2003). «The Evolution of the Refugee Regime and Institutional Response: Legacies from the Nansen Period». Refugee Survey Quarterly. 22 (1): 21–35.
- ^ Cabanes, Bruno (2014). «The tragedy of being stateless: Fridtjof Nansen and the rights of refugees». The Great War and the Origins of Humanitarianism. Cambridge University Press. s. 17.
- ^ a b Skran, Claudena (1995). Refugees in the Interwar Period. Oxford: Oxford Press. s. 33.
- ^ Skran, Claudena (1995). Refugees in Inter-War Europe. Oxford: Oxford University Press. s. 34.
- ^ Skran, Claudena (1995). Refugees in Inter-War Europe. Oxford: Oxford University Press. s. 35.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Alessandra, Roversi. 2003. «The Evolution of the Refugee Regime and Institutional Response: Legacies from the Nansen Period» hentet fra «Refugee Survey Quarterly» 2003, 22 (1): 21-35. https://doi.org/10.1093/rsq/22.1.21
- Cabanes, Bruno. 2014. «The tragedy of being stateless: Fridtjof Nansen and the rights of refugees». Hhentet fra «The Great War and the Origins of Humanitarianism, 1918-1924.» New York, NY: Cambridge University Press, 2014: 133-188. https://doi.org/10.1017/CBO9781139105774.004
- Claudena Skran. 1995. «Refugees in Inter-War Europe: The Emergence of a Regime». Publisert av Oxford University Press.