Filmkritikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Filmkritikk er analyse og evaluering av filmer og filmmediet. Generelt kan den deles inn i journalistisk kritikk slik den tar form regelmessig i aviser, magasiner og andre populære, massemedier og faglig kritikk av filmforskere som er informert i film teori og publisert i vitenskapelige tidsskrifter.

Norsk kritikk[rediger | rediger kilde]

Lavik anklager det han kaller de tradisjonelle bærebjelkene i norsk offentlighet (TV og dagspresse) for å være preget av kjendis- og lanseringsjournalistikk[1]. Han beskylder anmeldere for å appellere til minste felles multiplum når de skriver, der leseren ikke skal måtte slå opp et ord, en regissør eller en film den ikke kjenner fra før. Og i Norge i motsetning til i andre land har ikke anmelderne noen kompetanse som vil tilsi at de er spesielt egnet for å anmelde filmer.[2]

Inndeling av filmkritikk[rediger | rediger kilde]

Filmkritikk kan deles inn i 2 eller 3 former[3]. Anmeldelsen (journalistisk kritikk), akademisk kritikk og essayistisk kritikk et sted mellom journalistisk og akademisk kritikk[3].

Anmeldelsen har nyhetsverdi da den kommer regelmessig og tar for seg nye filmer[3]. Lavik kalder det for forbrukerveiledning, og den beskriver og evaluerer.[3] Akademisk kritikk har ingen regelmessighet.[3] I motsetning til anmeldelsen så er ikke evaluering så viktig, men å klassifisere, kontekstualisere, analysere og tolke er viktig.[4] Essayistisk kritikk er lenger enn anmeldelser og kan også dreie seg om en komplett filmografi eller et nytt fenomen heller enn en enkelt film. Beskrivelsen er subjektiv og ligner mer en ekspertkommentar.[4]

Journalistiske kritikk[rediger | rediger kilde]

Filmkritikere som arbeider for aviser, magasiner, kringkasting, og internettpublikasjoner, hovedsakelig anmeldelser av nye utgivelser, selv om noen anmeldere inkluderer vurderinger av de eldre «classic» - filmene.[5] Plottoppsummeringen og beskrivelsen av en film, som utgjør flertallet av anmeldelsene kan påvirke enten lesere eller lyttere til å velge å se en film.

På 2000-tallet, har betydningen anmeldelser har på en films billettsalg og DVD-utleie/salg blitt gjenstand for debatt. Enkelte analytikere hevder at moderne film markedsføring, ved hjelp av pop-kultur-kongress tilstedeværelse (for eksempel, Comicon) og sosiale medier, sammen med tradisjonell måte å markedsføre seg på, har blitt så påtrengende og godt finansiert at etablerte anmeldere med legitim kritikk ikk blir hørt over dette salgsfremmende innhold. Videre, dette har ført, delvis, til en nedgang i lesertall av mange anmeldere for aviser og andre trykte publikasjoner. Det er mindre filmkritikere på tv og radio i de siste tretti år.[nna] de Fleste av diskusjonen om film på tv er fokusert på mengden billettkontorforretning filmen gjør, som om økonomisk suksess var den eneste kriteriet nødvendig for å definere kunstnerisk suksess. I dag har kunstkritikk generelt ikke samme betydning for publikum slik den en gang hadde.[nna]

I dag, med fan-drevet filmanalyse på nettsteder som Box Office Prophets og Box Office Guru som rutinemessig bruker publikums mening sammen med de mer erfarne anmeldere som faktorer i sin vurdering av en film.De har alltid sørget for at innholdet som blir satt opp for publikum er godt kontrollert, ikke voldelig, seksuelt misbruk, sexistisk, rasistisk eller generelt støtende. Andre nettsteder, slik som Rotten Tomatoes, kombinerer alle anmeldelser på en bestemt film publisert på internett og i trykte medier og samler dette i en samlet vurdering, som i tilfelle for Rotten Tomatoes er kjent som en «freshness rate»

Chicago kritikeren Roger Ebert (R) med regissør Russ Meyer.

Noen kjente journalistiske kritikere har inkludert: James Agee (Time (magasin), The Nation); Vincent Canby (New York Times); Roger Ebert (Chicago Sun-Times, At the Movies with Ebert & Roeper); Mark Kermode (BBC, The Observer); James Berardinelli; Philip fransk (Observatør); Pauline Kael (The New Yorker); Manny Farber (The New Republic, Time, The Nation); Peter Bradshaw (The Guardian); Michael Phillips (Chicago Tribune); Andrew Sarris (The Village Voice); Joel Siegel (Good Morning America), og Jonathan Rosenbaum (Chicago Reader).

Online filmanmeldelser[rediger | rediger kilde]

Lavik peker på tre sider ved anmeldelser på internett.

  • Interaksjon mellom leser og kritiker; Et godt eksempel er Scanners med Jim Emerson[6][7]
  • Fleksibilitet (lengde, form, språk og virkemidler); Forbiledlige eksempler er Observations on film art, blogger Girish Shambu, Errol Morris’ blogg i The New York Times[6]
  • Inkludering av bilder og lyd i kritikken; Vil kunne unngå standard fraser til fordel for reelle sitat av filmer, så leseren får presentert «en felles referanseramme for kritikerens beskrivelser og overveielser»[8][9]. Noen fungerende eksempler er Kevin B. Le på Shooting Down Pictures[10] og Moving Image Source med Matt Zoller Seitz[11]. Her har det pågått en teknisk samtale om fair use.[8]

Enkelte nettsteder, som for eksempel Rotten Tomatoes og Metacritic, søker å forbedre nytten av film-anmeldelser ved å ordne dem og tilordne en poengsum til hver for å måle den generelle mottakelsen til en film. Andre nettsider, som for eksempel Spill.com anmelder nettsteder med karakterer som «leie» eller «matinée» for å fortelle leseren hvilken setting å se filmen, snarere enn en poengsummen. Online Film Critics Society, en internasjonal professionell forening for Internet-baserte filmanmeldere, består av forfattere fra hele verden.

En rekke nettsteder tillater internettbrukere å sende inn filmanmeldelser og score for å finne en bred enighet om vurderingen av en film. Noen nettsteder har spesialisert seg i smale aspekter av filmanmelding. Det er for eksempel nettsteder som fokuserer på bestemte råd for foreldre, om en film er egnet for barn. Andre fokuserer på et religiøst perspektiv (for eksempel CAP Alert). Atter andre markere mer esoteriske emner som skildring av vitenskap i fiction filmer. Et slikt eksempel er Insultingly Stupid Movie Physics av Intuitor. Ett nettsted, Everyone's a Critic, lar hvem som helst å publisere filmanmeldelser og kommentere dem.

Blogging har også introdusert muligheter for en ny bølge amatør filmkritikere til å få sine meninger hørt. Disse anmelder-blogger kan fokusere på én sjanger, regissør eller skuespiller, eller omfatter et mye bredere utvalg av filmer. Venner, venner av venner eller fremmede kan på besøk hos disse blogsites, ofte legge igjen egne kommentarer om filmen og/eller forfatterens vurdering. Selv om mye mindre besøkt enn deres profesjonelle kolleger, så kan disse nettstedene samle følgere som er likesinnede mennesker som ser til spesifikke bloggere for anmeldelser som de har funnet, der kritikeren konsekvent viser en holdning svært lik deres egen.

Mange nettsteder utydeliggjør nå gapet mellom film blogger og filmanmeldelse nettsteder. Disse sosialt nettverk nettsteder tillater brukere å publisere filmenanmelderser fra sine egne bloggområder, noe som betyr at innholdet er fellesskap-drevet. Denne metoden gir amatører og profesjonelle filmanmeldere, en lik plattform for å uttrykke sine meninger og kommentere hverandres arbeid. Denne typen nettsteder gir små bloggere mulighet til å vise frem sitt arbeid til et større publikum, og sende inn sine vurderinger på filmer som bidrar til å etablere en samlet poengsum for at en bestemt film.

Community-drevet filmanmelding nettsteder har gitt vanlige kinobesøkere mulighet til å uttrykke sine meninger om filmer. Mange av disse nettstedene tillater brukere å rangere filmer på en 0-10 skala, mens noen stole på star rating system 0-5 eller 0-4 fire stjerner. Stemmene hentes inn i en samlet vurdering og rangering, og rangering for en hvilken som helst film. Noen av disse community drevne anmelder nettstedene inkluderer Reviewer, Movie Attractions, Flixster, FilmCrave, Flickchart, and Rotten Tomatoes.

Noen online nisje-nettsteder gir omfattende dekning av den uavhengige sektor; vanligvis å ta på en stil som er nærmere konvensjonell skrivejournalistikk. De har en tendens til å forby reklame og tilbyr kompromissløse meninger uten noen kommersiell interesse. Deres filmkritikere har normalt en akademisk filmbakgrunn.

Kritikk og leksikalsk kreativitet[rediger | rediger kilde]

«undulating curve of shifting expectations» (UCoSE) refererer til både tittelen på en regelmessig underholdningsindustri-serie i New York Magazine av den kulturelle kritiker Adam Sternbergh og også til et konsept av media analyse co-utviklet av forfatteren Emily Nussbaum.[12][13]

UCoSE refererer til dynamisk spenning mellom pre-release markedsføringstiltak og påfølgende publikumsreaksjoner til underholdning media.

«…hva UCoSE gjør, er å gi oss en måte å analysere banen til underholdningsprodukter når de metamorphize sin vei gjennom dens teoretiske syv-trinns vekst figur: Pre-Buzz, Buzz, Rave Anmeldelser, Metningspunkt, Overhyped, Tilbakeslag, og til slutt, Tilbakeslag Til Tilbakeslaget.»[14]

Akademisk kritikk[rediger | rediger kilde]

Ofte kjent som filmteori eller filmvitenskap, akademisk kritikk utforsker cinema utover journalistiske filmanmeldelser. Disse filmkritikere prøve å undersøke hvorfor filmen fungerer, hvordan det fungerer, estetisk eller politisk, hva det betyr, og hvilke virkninger det har på mennesker. Snarere enn å skrive for massemarkedpublikasjoner er deres artikler vanligvis publisert i vitenskapelige tidsskrifter og tekster som har en tendens til å være tilknyttet universiteter sine forlag, eller noen ganger i luksus magasiner.[15]

Noen bemerkelsesverdige akademiske filmkritikere inkluderer André Bazin, Jean-Luc Godard og François Truffaut (alle forfattere for Cahiers du Cinéma); Kristin Thompson, David Bordwell, og Sergei Eisenstein.

Lavik beskylder Norge for å ha en underutviklet filmkultur, og han viser til at vi ikke har noen akademiske tidskrift for film[1]. Videre viser han til at vi først fikk en filmskole i 1997 og han hevder at vi i Norge ikke har klart å dyrke frem auteurer som Bergman og Dreyer[1].

Lavik beklager at hverken han eller andre filmforskere formidler film via blogger per 2010.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Lavik, Erlend (2010). «Filmkritikkens vedvarende impotens – tid for digital Viagra?». Norsk medietidsskrift. Universitetsforlaget. s. 87. 
  2. ^ Lavik, Erlend (2010). «Filmkritikkens vedvarende impotens – tid for digital Viagra?». Norsk medietidsskrift. Universitetsforlaget. s. 88. 
  3. ^ a b c d e [Lavik, Erlend (2010). «Filmkritikkens vedvarende impotens – tid for digital Viagra?». Norsk medietidsskrift. Universitetsforlaget. s. 85. 
  4. ^ a b Lavik, Erlend (2010). «Filmkritikkens vedvarende impotens – tid for digital Viagra?». Norsk medietidsskrift. Universitetsforlaget. s. 86. 
  5. ^ «The Classic». At the Movies with Margaret and David. ABC.net.au. Arkivert fra originalen 28. mai 2014. Besøkt 26. mai 2014. 
  6. ^ a b Lavik, Erlend (2010). «Filmkritikkens vedvarende impotens – tid for digital Viagra?». Norsk medietidsskrift. Universitetsforlaget. s. 89. 
  7. ^ «Scanners with Jim Emerson». Besøkt 30. juli 2016. 
  8. ^ a b Lavik, Erlend (2010). «Filmkritikkens vedvarende impotens – tid for digital Viagra?». Norsk medietidsskrift. Universitetsforlaget. s. 90. 
  9. ^ Lavik, Erlend (2010). «Filmkritikkens vedvarende impotens – tid for digital Viagra?». Norsk medietidsskrift. Universitetsforlaget. s. 90. «en felles referanseramme for kritikerens beskrivelser og overveielser» 
  10. ^ «Shooting down pictures». Besøkt 30. juli 2016. 
  11. ^ «Moving image source». Besøkt 30. juli 2016. 
  12. ^ «When is it OK to Spoil?». onthemedia. Arkivert fra originalen 20. september 2013. Besøkt 2. august 2015. 
  13. ^ «The Mathemagical World of New York Magazine». mediabistro.com. Besøkt 2. august 2015. 
  14. ^ «Whitney Cummings, The Television Industry’s Most Criticized Female, Comes Out In Support Of Lana Del Rey, The Music Industry’s Most Criticized Female». VH1 Music News. Besøkt 2. august 2015. 
  15. ^ «Faculty publications». 
  16. ^ Lavik, Erlend (2010). «Filmkritikkens vedvarende impotens – tid for digital Viagra?». Norsk medietidsskrift. Universitetsforlaget. s. 91. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hennig-Thurau, Thorsten, André Marchand, og Barbara Hiller. Forholdet mellom Anmelder Dommer og Bilde Suksess: Re-analyse og Utvidelse Journal of Cultural Economics, 36 (3), 249–283, 2012.
  • Haberski, Raymond J. Jr., Det er Bare En Film!: Film og Kritikere i Amerikansk Kultur, University Press of Kentucky, 2001.
  • Rosenbaum, Jonathan. Filmen Wars: Hvordan Hollywood og Media Konspirerer for å Begrense Hvilke Filmer Vi Kan Se, A Cappella-Bøker, 2000.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]