Filmens vidundelige verden

Filmens vidundelige verden
	Generell informasjon
Genre	Dramafilm
Utgivelsesår	1978
Nasjonalitet	Norge
Språk	Norsk
Aldersgrense	16
	Bak kamera
Regi	Bredo Greve
Manus	Bredo Greve
	Foran kamera
Medvirkende	Bredo Greve; Sissel Kleven; Finn Hald; Kai Rittun
	Annen informasjon
Farve/s.hv	Sort-hvitt og farger
Filmselskap	A/S Fotfilm
	14. april 1978
	Eksterne lenker
	IMDb;

Filmens vidundelige verden er en norsk film fra 1978, regissert av Bredo Greve etter hans eget manus. Filmen handler om hvorledes et prosjekt om å lage filmkunnskapsopplysning for skolevesenet blir gjort. Innlagt er sekvenser som pretenderer å teste ut grenseoppgangen vold/sex i kinoloven og hvorledes den blir håndhevet av Statens filmkontroll.

Handling[rediger | rediger kilde]

Greve, som spiller seg selv, får en dag besøk av en filmprodusent som er interessert i få sin sønn Jon inn som læregutt hos regissøren. Litt motvillig, men lokket av pengene, påtar Greve seg oppgaven å innvie Jon i film- og ikke minst kinobransjens mange irrganger. Faren har lyst til å få laget en slags instruksjonsfilm med Jon i hovedrollen. Lokket av bra honorarer påtar regissøren seg oppgaven, og går i gang sammen med sin assistent Sissel. Etter hvert finner Greve ut at det må bli en spillefilm i stedet for en instruksjonfilm, og bearbeider Jon for å få ham til å overtale faren, noe som lykkes. Samtidig som Greve forklarer om kamerateknikk, lys og lignende, fletter han inn i opptakene en del scener som går på vold og sex, tydeligvis i den hensikt^{[trenger referanse]} å utfordre den statlige filmkontrollen til å tilkjennegi hvor langt den tør gå med hensyn til sex, og aksept av scener med grove voldsskildringer.

Statlig sensur kritiseres både i filmens historie og i virkeligheten, der filmens fiktive historie krysses med dokumentariske klipp og innslag. Deriblant vises virkelige scener fra Greves ulovlige visning av sin forrige film Heksene fra den forstenede skog med påfølgende arrestasjon på Hønefoss kino i 1976. Det vises også scener fra kortfilmene Vi er alle broilere (1972), Den fine pelskåpa di (1977) og skildringer av ekte sexscener mellom Greve og filmens klipper og medskuespiller Sissel Kleven.^[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Anarkisten Bredo Greve var en norsk kortfilmregissør på 60- og 70-tallet som var kjent for sine lavbudsjettfilmer, gjerne av provokativ karakter.

Da kinosjefen i Hønefoss nektet å vise Heksene fra den forstenede skog (1976), satte regissøren opp filmen på kinoens yttervegg, noe han ble arrestert for. Han filmet hele aksjonen, og fikk senere 100 000 i kortfilmstøtte til Filmens vidunderlige verden.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Øyvind Thorsen skrev i Aftenposten at «Jeg ble engasjert i de problemer en filmskaper av økonomisk lite format har, og satte stor pris på å få bli med Greve på hans beskjedne atelier, likeledes få se dokumentarfilm fra den nå så kjente Hønefoss-aksjonen hvor Grevde prøvde å få vist 'Heksene' på kinoveggens utside. I likhet med Greve selv, fattet jeg sympati for den tålmodige politimann som ble kommandert til å stoppe visningen, og jeg forsto også den oppgitte kinosjef godt da han ble ringt opp midt i ferien for å diskutere sin filmpolitikk og sitt filmsyn. Jeg vet ikke om Bredo Greve liker ordet, men hans film er et svært dannet angrep. Svært sympatisk og helt uten den fortvilelsens negativt virkende agitasjon som ligger nær å ta frem når man er blitt personlig rammet av noe.»

Thor Ellingsen i Dagbladet skrev: «Av de voldsscener Bredo Greve har foranstaltet i sitt smule studio på Grønland, er et bilde av en kniv som skjærer i en hals blitt klippet, mens skudd som fyres i kropp er tillatt. Av ømme og lystige mellomkjønnlige opptrinn, tillates samleiet i sin runde alminnelighet, men ikke det partene utfører med hverandre med hverandres kjønnsorganer. (...) Om nå disse linjer har formidlet et inntrykk av en ukonvensjonell, ledig, humoristisk, alvorlig, men uhøytidelig, provoserende og severdig film, så er det bra.»

Filmen gjorde det bra på kino,^{[trenger referanse]} og Greve reklamerte derfor med at bortsett fra Olsenbanden-filmene, var hans den eneste etter krigen ved siden av Flåklypa Grand Prix som hadde spilt inn produksjonskostnadene.