Filippinskjelldyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Filippinskjelldyr
Filippinskjelldyr
Vitenskapelig(e)
navn
:
Manis culionensis
(de Elera, 1895)
Norsk(e) navn: filippinskjelldyr
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Skjelldyr
Familie: Skjelldyrfamilien
Slekt: Manis
IUCNs rødliste:
kritisk truet
Habitat: delvis trelevende
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Filippinskjelldyr
Underarter:

Filippinskjelldyr (Manis culionensis) inngår som én av fire arter i slekten Manis (asiatiske skjelldyr), som videre er én av tre slekter i skjelldyrfamilien (Manidae). Den er monotypisk og hovedsakelig utbredt på Filippinene.

Arten er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse.[1]Skjelldyrene er spesielt utsatt for såkalt trafficking.[2]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Filippinskjelldyr ble tidligere regnet til malayskjelldyr (M. javanica), men i 2005 fikk den status som en selvstendig art.[3]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Filippinskjelldyret blir cirka 130 cm lang og veier typisk cirka 4–7 kg, men enkeltindivider kan veie mer. Arten lever primært solitært og er mest nattaktiv. Den er endemisk for Filippinene og delvis trelevende. Habitatet består i hovedsak av primær- og sekundær lavlandsskog, men det bruker også et utvalg andre habitater, som varierer fra gressland med mosaikkskog til kystskog og mangrover. Arten leter etter mat (maur og termitter) både på bakken og i trærne.[3]

Trusler[rediger | rediger kilde]

Skjelldyr er mer utsatt for ulovlig jakt og handel enn noe annet dyr i hele verden.[4] Kjøttet regnes av noen for å være en eksklusiv delikatesse og skjellene brukes i tradisjonell østlig medisin,[4] selv om alle artene er fredet. I april 2019 oppdaget tollmyndighetene i Singapore en container på vei til Vietnam fra Nigeria, som ifølge papirene skulle inneholde kassiafrø. Den viste seg å inneholde skjell fra to afrikanske skjelldyrarter, til en verdi av 38 millioner amerikanske dollar. Det tilsvarer cirka 17 000 skjelldyr og var det største beslaget i verden, noen sinne.[4] Én uke senere dukker det opp en ny container, på vei til den samme destinasjonen, som viste seg å inneholde skjell etter hele 21 000 skjelldyr.[4]

To av skjelldyrartene er såkalte EDGE-arter, kinaskjelldyr og malayskjelldyr, som regnes blant verdens mest truede dyrearter. Begge står også på EDGE fokal-art liste og er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse, sammen med filippinskjelldyr.[5][6][1] I tillegg er indiaskjelldyr,[7] hvitbukskjelldyr[8] og kjempeskjelldyr[9] sterkt truet og savanneskjelldyr[10] og langhaleskjelldyr[11] sårbare.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Gaubert et al. (2018).[12]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Schoppe, S., Katsis, L. & Lagrada, L. 2019. Manis culionensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T136497A123586862. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T136497A123586862.en. Downloaded on 16 May 2020.
  2. ^ Heinrich, S., Wittman, T.A., Ross, J.V., Shepherd, C.R., Challender, D.W.S., and Cassey, P. (2017). The Global Trafficking of Pangolins: A comprehensive summary of seizures and trafficking routes from 2010–2015. TRAFFIC, Southeast Asia Regional Office, Petaling Jaya, Selangor, Malaysia.
  3. ^ a b Daniel W.S. Challender, Helen C. Nash and Carly Waterman (eds.) (2020) Pangolins: Chapter 7 - Philippine pangolin Manis culionensis (de Elera, 1915). Pages 109-122. doi: https://doi.org/10.1016/B978-0-12-815507-3.00007-1
  4. ^ a b c d Reuters (2019-4-10) «Singapore makes 2nd huge seizure of pangolin scales in days». The Asahi Shimbun (engelsk). Arkivert fra originalen 10. april 2019. Besøkt 10. april 2019. 
  5. ^ Challender, D., Wu, S., Kaspal, P., Khatiwada, A., Ghose, A., Ching-Min Sun, N., Mohapatra, R.K. & Laxmi Suwal, T. 2019. Manis pentadactyla (errata version published in 2020). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12764A168392151. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12764A168392151.en. Downloaded on 16 May 2020.
  6. ^ Challender, D., Willcox, D.H.A., Panjang, E., Lim, N., Nash, H., Heinrich, S. & Chong, J. 2019. Manis javanica. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12763A123584856. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12763A123584856.en. Downloaded on 16 May 2020.
  7. ^ Mahmood, T., Challender, D., Khatiwada, A., Andleeb, S., Perera, P., Trageser, S., Ghose, A. & Mohapatra, R. 2019. Manis crassicaudata. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12761A123583998. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12761A123583998.en. Downloaded on 16 May 2020.
  8. ^ Pietersen, D., Moumbolou, C., Ingram, D.J., Soewu, D., Jansen, R., Sodeinde, O., Keboy Mov Linkey Iflankoy, C., Challender, D. & Shirley, M.H. 2019. Phataginus tricuspis. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12767A123586469. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12767A123586469.en. Downloaded on 16 May 2020.
  9. ^ Nixon, S., Pietersen, D., Challender, D., Hoffmann, M., Godwill Ichu, I., Bruce, T., Ingram, D.J., Matthews, N. & Shirley, M.H. 2019. Smutsia gigantea. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12762A123584478. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12762A123584478.en. Downloaded on 16 May 2020.
  10. ^ Pietersen, D., Jansen, R. & Connelly, E. 2019. Smutsia temminckii. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12765A123585768. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12765A123585768.en. Downloaded on 16 May 2020.
  11. ^ Ingram, D.J., Shirley, M.H., Pietersen, D., Godwill Ichu, I., Sodeinde, O., Moumbolou, C., Hoffmann, M., Gudehus, M. & Challender, D. 2019. Phataginus tetradactyla. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12766A123586126. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12766A123586126.en. Downloaded on 16 May 2020.
  12. ^ Gaubert, P., Antunes, A., Meng, H., Miao, L., Peigné, S., Justy, F., ... & Verheyen, E. (2018). The complete phylogeny of pangolins: scaling up resources for the molecular tracing of the most trafficked mammals on earth. Journal of Heredity, 109(4), 347-359. doi: https://doi.org/10.1093/jhered/esx097

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]