Fiat G.50 Freccia
| Fiat G.50 Freccia | |||
|---|---|---|---|
 Fiat G.50 Freccia | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Jagerfly | ||
| Produsent | Aeronautica d´Italia SA Fiat | ||
| Designet av | Giuseppe Gabrielli | ||
| Første flyvning | 2. februar 1937 | ||
| Introdusert | 1938 | ||
| Utfaset | 1946 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | Regia Aeronautica Finlands flyvåpen | ||
| Produsert | 1937-1943 | ||
| Antall produsert | 688 | ||
| Videreutviklet til | Fiat G.55 | ||
Fiat G.50 Freccia (pil) var det første italienske en-seter jagerfly bygget helt av metall, og Fiats første monoplan jagerfly. Flyet ble konstruert av Giuseppe Gabrielli mot spesifikasjoner gitt av det italienske luftfartsministeriet i 1936. Dette avstedkom også følgende konkurrerende typer: Macchi C.200 Saetta, Caproni Vizzola F.5, I.M.A.M. Ro.51, Reggiane Re.2000 og A.U.T. 18.
Den første prototypen av G.50 (reg. MM 334) fløy for første gang 26. februar 1937, og første produksjonsserie var på 45 fly (fabrikasjonsnummer MM 3570 – MM 3615).
Varianter[rediger | rediger kilde]
- G.50B: Prototypen (MM 3615) til denne to-seters trenerversjonen fløy første gang 30. april 1940. 100 stk ble levert til Regia Aeronautica.
- G.50bis: Neste jagerversjon, G.50bis, fløy for første gang 9. september 1940 og skilte seg fra G.50 på en rekke punkter; Det interne bomberommet for 1 kilos personellbomber ble erstattet av en ekstra bensintank på 112,5 liter. Den fremre bjelken i vingenes senterseksjon, som tidligere var bygget i ett stykke, besto nå av tre deler. Understellet var nytt, og "kåpa" på halehjulet ble fjernet. Halefinnen var lavere og bredere, noe som gjorde flyet 26 cm lengre og 28,6 cm lavere. Vingespennet var uforandret. Tomvekt og operativ lastet vekt økte med henholdsvis 52 kg og 120 kg. 450 G.50bis ble bygget, hvorav 10 ble levert til Kroatia.
- G.50ter: Forsøk ble gjort for å forbedre flyets ytelser ved å erstatte den relativt svake Fiat A.74 R.C. motoren (840 hk) med en Fiat A.76 R.C.40. på 1 000 hk. G.50ter oppnådde en hastighet på 530 km/t (nesten 20% høyere enn G.50bis). Produksjonen av A.76 motoren var imidlertid i mellomtiden blitt stanset, og G.50ter måtte oppgis.
- G.50V/G.52: Et datterselskap av Fiat, CostruzioniMecchaniche Aeronautiche S.A. ved Pisa, som hadde hatt ansvaret for utviklingen av trenerversjonen G.50B, monterte en Daimler-Benz DB 601A motor på 1.050 hk i en G.50. Dette forsøksflyet fløy første gang 25.8. 1941 og oppnådde en hastighet på 579 km/t. En planlagt produksjonsutgave av denne G.50V med en Daimler-Benz DB 601N motor ble betegnet G.52. Denne ble imidlertid oppgitt til fordel for en sterkt forbedret videreutvikling kalt G.55 Centauro. En annen versjon med en Fiat A.75 R.C53 motor (også kalt G.52) kom aldri
- G.50bis/A: Den siste versjonen var en to-seters jager-bomber. Det eneste eksemplaret av denne fløy første gang 3. oktober 1942. Vingespennet økte fra 10,99m til 12,38m ved at en ekstra seksjon ble satt inn utenfor senterseksjonen på hver side. Hver av de to seksjonene rommet en ekstra 12,7mm mitraliøse og oppheng for én 160 kg bombe. En bremsekrok ble montert i halen for å gjøre flyet i stand til å operere fra de to hangarskipene «Aquila» og «Sparviero», som var under ombygging fra handelsskip. Tomvekt og lastet vekt økte til henholdsvis 2.321 kg og 3.338 kg. Maksimal hastighet var 423 km/t, maksimal tjenestehøyde 8 500 m, og rekkevidde 1 000 km. Prosjektet ble imidlertid oppgitt.
Operativ tjeneste[rediger | rediger kilde]
Den spanske borgerkrigen[rediger | rediger kilde]
Tolv av de første 45 flyene ble sendt til Spania med ''Gruppo Caccia Sperimentale'' for å testes i aktiv tjeneste på nasjonalistenes side i borgerkrigen. Gunstige resultater og rapporter resulterte i en tilleggsordre på 200 stk G.50. På disse ble imidlertid cockpitdekslet fjernet etter ønske fra pilotene.
I finsk tjeneste[rediger | rediger kilde]
Etter Sovjetunionens overfall på Finland 30. november 1939 var finnene på desperat jakt etter kampfly og bestilte bl.a. 35 stk G.50. Antakelig som følge av ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, ble de holdt tilbake under transporten gjennom Tyskland og kom derfor til Finland først etter våpenhvilen 13. mars 1940. De gjorde imidlertid god nytte under fortsettelseskrigen fra juni 1941. De finske flygerne fant dem meget manøvrerbare, men Fiat A.74 R.C. motorene representerte et stadig problem i de kalde vintrene. På grunn av mangel på reservedeler og hardere motstand fra nyere og bedre sovjetiske motstandere, ble de gjenværende maskinene overført til tjeneste som avanserte treningsfly i mai 1944.
I italiensk tjeneste[rediger | rediger kilde]
Da Italia gikk med i krigen 10. juni 1940 hadde Regia Aeronautica (Italias flyvåpen)én jagergruppe utstyrt med G.50. 48 stk av disse (tilhørende 20. Gruppo Caccia Terrestre) ble sendt til Belgia i oktober 1940 med det såkalte Corpo Aereo Italiano. I en kort periode var de stasjonert ved Ursel. Hverken de italienske mannskapene eller maskinene var utrustet for nordeuropeisk høstvær. G.50-maskinene hadde åpen cockpit og fløy bare noen få tokter mot England, uten å møte fly fra RAF.[1]
Fra oktober 1940 ble G.50 brukt av 2. Gruppo Caccia Terrestre i angrepet på Hellas, og G.50bis ble benyttet i stor grad i kampene i Nord-Afrika. Flyet var imidlertid relativt langsomt og svakt bevæpnet. De fleste piloter foretrakk derfor den samtidige Macchi C.200 Saetta.
Tekniske data G.50bis[rediger | rediger kilde]
- Motor
- 840 hk Fiat A.74 R.C.38, 14-sylindret luftkjølt radialmotor.
- Vingespenn
- 10,99 m.
- Lengde
- 8,29 m.
- Høyde
- 2,80 m
- Vingeareal
- 18,25 kvm.
- Tomvekt
- 2.015 kg.
- Lastet vekt
- 2.522 kg.
- Bevæpning
- 2xBreda SAFAT 12,7 mm mitraliøser.
Ytelser G.50bis[rediger | rediger kilde]
- Maks. hastighet
- 472 km/t (i 5 000 m høyde).
- Marsjhastighet
- 415 km/t (70% motorkraft).
- Maksimal rekkevidde
- 1 000 km.
- Stigetid til 5 000 m
- 8 min.
- Maks. tjenestehøyde
- 9 900 m.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Neulen, H.W. (2000): In the Skies of Europe: Air Forces Allied to the Luftwaffe 1939-1945. The Crowood Press. Side 17-79 ISBN 1-86126-326-0. Sammendrag av de italienske styrkenes innsats her.