Ferrari 250

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Ferrari 250 (1953–1964) er en rekke sportsbiler i ulike varianter, laget av italienske Ferrari. De fleste hadde 12 sylindre (V12) på 3 liter og fra 240 til 280 hk, og hadde enten et langt eller kort understell (SWB eller LWB) på 2.4 eller 2.6 meter.

Den var en etterfølger til Ferrari 225 S fra 1952.

Se Ferrari 166 for de første Ferrari-modellene 125, 159, 166, 195, 212 og 225 laget fra 1947 til 1952

Modellnavnet anga volumet i en enkelt sylinder; 125 hadde 125 ccm, tilsammen 1 500 ccm, altså bare halvparten av det 250 har.

Racingmodeller[rediger | rediger kilde]

250 S vant Mille Miglia 1952 og deltok senere i 24-timersløpet på Le Mans.

1953 250 MM

250 MM (MM for Mille Miglia) fra 1953 var en løpsbil, coupe fra Pininfarina. En cabriolet vant Mille Miglia-løpet 1954.

250 Monza fra 1954 kombinerte chassis og karosseri fra Ferrari 750 Monza med V12-motorer. Kjørte en del i 1956.

250 Testa Rossa var 34 racerbiler og er blant de mest suksessrike løpsbilene fra Ferrari.

250 GTO kalles ofte den første superbilen. 250 GTO/64 fra 1964 ble produsert i 39 eksemplarer.

250 P var en prototype fra 1963 som hadde 250-motoren fra Testa Rossa midtmontert.

250 Le Mans fra 1963 var basert på 250 P og skulle produseres i 100 eksemplarer som gatebil, for homologering. Da dette mislyktes trakk Ferrari seg fra GT-serien i 1965.

250 Export og Europa fra 1953 hadde en Lampredi (ikke Colombo) V12-motor på 3 liter. Export var en SWB og lik 250MM, Europa så helt annerledes ut med ekstra lang (2.8 meter) akselavstand og et karosseri ikke ulikt Ferrari America. 21 eksemplarer.

GT-modeller[rediger | rediger kilde]

250 Europa GT ble introdusert på bilutstillingen i Paris i 1954. Det var en toseters coupé designet av Pininfarina.

250 GT Boano fra 1956 ble bygget av Mario Boani, tidligere Ghia. 74 var SWB coupe, bortsett fra 0461 GT som var cabriolet.

250 GT Berlinetta "Tour de France" (TdF) (1956–59) var oppkalt etter det ti dager lange billøpet, ikke det berømte sykkelløpet. En 250 GT Interim SWB ble bygd for 24-timersløpet på Le Mans.

250 GT cabriolet (LWB) fra 1957 hadde karosseriet fra 250 GT Berlinettae. Serie 1 ble produsert i om lag 36 eksemplarer, serie 2 (fra 1959) i om lag 200.

250 GT California Spyder LWB fra 1957 var en cabriolet laget i aluminium av Scaglietti for eksport til USA. Motoren var fra 250 TdF på 240 hk. De første 45 var LWB, de fem siste fra 1960 var SWB.

250 GT Coupe fra 1958 var tiltenkt serieproduksjon for å sikre inntjening og ble produsert i 335 nesten identiske eksemplarer.

250 GT Spider fra 1959 lignet på GT Coupe fra året før. Rundt 200 eksemplarer ble produsert.

250 GT Berlinetta SWB fra 1959 ble en viktig racerbil, bygd i 250 eksemplarene i stål og aluminium, også bygd som gatebil (lussi). Den hadde skivebremser og vant vant GT-klassen i konstruktørmesterskapet for Ferrari i 1961.

250 GT Spyder California SWB fra 1960 var erstatning for LWB California Spyder, basert på 250 GT SWB, med skivebremser og 280 hk. 55 eks.

250 GT/E var en Pininfarina-designet videreføring av 250 GT LWB. Med 240 hk var den første 4-seters (2+2) som Ferrari produserte i større antall, om lag tusen eksemplarer, og ble således viktig inntektskilde for fabrikken. Den ble bygget fra 1959 til 1963, da som tre serier. Den ble etterfulgt av 4-seteren 330 America.

250 GT Lusso eller GTL (1962 til 1964) hadde 240 hk. Kjendisene Steve McQueen og Eric Clapton har hatt slike.

330 America (1963) hadde en 4-liter motor som i de senere Ferrari 330. 50 eksemplarer.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Ascerbi, Leonardo (2006). Ferrari: A Complete Guide to All Models. Motorbooks. ISBN 0-7603-2550-2. 
  • Buckley, Martin & Rees, Chris (1998). World Encyclopedia of Cars. London: Anness Publishing. ISBN 1-84038-083-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]