Ferdinando Carulli
| Ferdinando Carulli | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. feb. 1770[1][2] Napoli[1] | ||
| Død | 17. feb. 1841[3][4][2][5] (71 år) Paris[1] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, gitarist, musikkforsker, klassisk gitarist, artist, lærer | ||
Ferdinando Maria Meinrado Francesco Pascale Rosario Carulli (født 9. februar 1770 i Napoli, død 17. februar 1841 i Paris) var en italiensk komponist for klassisk gitar og forfatter av det første verket om klassisk gitar, som fremdeles er i bruk i dag. Han skrev mange verker for klassisk gitar, blant annet solokonserter og kammermusikk. Han var meet produktiv som komponist for gitar, og komponerte over 400 verk for instrumentet på bare 12 år.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Ferdinando Carulli kom fra Napoli i Kongedømmet Napoli. Hans far Michele var sekretær for den napolitanske domsmyndighet. Carulli fikk sin musikkutdannelse hos en prest, likesom mange av sine samtidige. Carulli første musikkinstrument var cello.
Gitarist, komponist[rediger | rediger kilde]
Da han var tjue år gammel oppdaget han gitaren og benyttet resten av sitt livet til å studere og bli flinkere på gitar. Siden det ikke fantes profesjonelle gitarlærare i Napoli på denne tid, utviklet Carulli sin egen spillestil.
Carulli ble en dyktig gitarist. Hans konserter i Napoli var så populære at han snart begynte å turnere i Europa. Rundt år 1801 giftet Carulli seg med en fransk kvinne, Marie-Josephine Boyer, og de fikk en sønn.
Et par år senere begynte Carulli å komponere i Milano, der han medvirket til lokale publikasjoner.
Paris[rediger | rediger kilde]
Etter en vellykket turne til Paris flyttet Carulli dit. På denne tid var Paris verdens musikkhovedstad. Han ble værende der resten av livet.
I Paris ble Carulli en svært fremgangsrik musiker og lærer. Han oppfylte sitt ønske om å gjøre gitaren populær og på moten i de øvre klasser og hos musikarene i Paris. Det var også i Paris han gav ut de fleste av sine verker, og han ble etterhvert utgiver selv og trykte verker av andre dyktige gitarister, som Filippo Gragnani. Gragnani var en venn av Carulli som senere tilegnet tre gitarduetter til Carulli.[6]
I 1830-årene fulgte mange europeiske gitarister Carulli til Paris, visstnok «tiltrukket av hans personlighet». Med så mange andre gitarister i Paris, arbeidet Carulli hardere som lærer og hadde snart medlemmer fra adelen i Paris blant sine studenter.
Mange av stykkene som nå regnes som av de største av Carulli, ble først avslått av utgiverne som for vanskelige for en vanlig gitarist, og det er mulig at mange av hans mesterverker gikk tapt på den måten. Carulli startet da å publisere sine egne verk. De fleste av verkene som har overlevd er likevel de som ble regnet som «trygge» nok til at de andre utgiverne kunne godta dem, hovedsakelig til bruk innen opplæring av visse teknikker eller for nybegynnere. Selv om han hadde mange studenter og støttespillere, begynte Carulli å føle at han ikke fortjente det imponerende ry han hadde, fordi de fleste av de største verkene hans aldri ble publiserte.
Avgrenset til hovodsakelig enkle stykker skrev Carulli sin verdenskjente metode for klassisk gitar, «Harmoni for gitar», en samling av stykker som fortsatt benyttes til opplæring. Da den kom ut var metoden svært populær og ble trykket i mange utgaver.
Senere i livet begynte Carulli å eksperimentere med gitarbygging. Med Lacote, en fransk gitarmaker, gjorde han store endringer for å utbedre gitarlyden.
Carulli døde i Paris den 17. februar 1841, 71 år gammel.
Musikk og stil[rediger | rediger kilde]
Carulli var av de mest produktive komponister på sin tid. Han skrev mei enn 400 verker for gitar og mange andre for forskjellige instrumentkombinasjoner, alltid med gitar. I dag er det viktigste verket hans regnet for å være «Metode, op. 27», publisert i 1810. Carulli komponerte også musikk for gitar og piano med sønnen Gustavo. Han skrev verker for kammerorkester og andre ensemble.
Klassiske gitarister har spilt inn mange av hans verker. Det mest kjente av disse er en duett for gitar og fløyte, som ble spilt inn av Alexander Lagoya og Jean-Pierre Rampal, selv om hans Duett i G Op.34 indirekte ble særdeles kjent i Storbritannia som kjenningsmelodi til fjernsynsserien The Adventure Game i 1980-årene.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 10757, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Carulli,_Ferdinando, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 79274[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6gb271q, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ferdinando Carulli Arkivert 10. mai 2010 hos Wayback Machine., Just Classical Guitar, Milano, Firenze, ITALIA.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Ferdinando Carulli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Ferdinando Carulli på Discogs
- (en) Ferdinando Carulli på MusicBrainz
- (en) Ferdinando Carulli på Spotify
- (en) Ferdinando Carulli på AllMusic
- Catalogo tematico delle opere di Ferdinando Carulli (Mario Torta, Ed. LIM)
- Ferdinando Carulli (1770-1841) : profilo biografico-critico e catalogo tematico delle opere con numero (con cenni sulla formazione della chitarra esacorde ed elementi di metodologia bibliografica); Doctoral thesis by Mario Torta; (Università degli studi di Roma, La Sapienza; 1989)
- Rischel & Birket-Smith's Collection of guitar music Det Kongelige Bibliotek, Danmark
- Boije-samlinga
- Gratis notar for gitar av Ferdinando Carulli
- (en) Fritt tilgjengelige noter av Ferdinando Carulli i International Music Score Library Project