Fabrizio Spada

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fabrizio Spada
Fabrizio Spada.jpg
Født17. mars 1643[1][2]Rediger på Wikidata
RomaRediger på Wikidata
Død15. juni 1717[1][2]Rediger på Wikidata (74 år)
RomaRediger på Wikidata
Gravlagt Santa Maria in VallicellaRediger på Wikidata
Utdannet ved Università degli Studi di PerugiaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, katolsk prest (1669–)[3]Rediger på Wikidata

Fabrizio Spada (født 17. mars 1643 i Roma; død 15. juni 1717 samme sted) var en kardinal i den katolske kirke. Fra 1691 til 1700 innehadde han embedet som kardinalstatssekretær.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fabrizio Spada tilhørte den italienske adelsfamilie Spada. Familiens oppstig til høye kirkelige embeder begynte med Fabrizio Spadas oldefar Paolo Spada, som ved ikke alltid uklanderlige forretningsgrep bygde seg opp en stor formue og benyttet denne til blant annet å fremme sine barns karrierer.[trenger referanse] Hans tredjefødte sønn Bernardino Spada var det første medlem av familien som ble kreert til kardinal. Også han gjorde bruk av sin innflytelse og sine økonomiske tilganger i den grad at hans nevø Orazio Spada kunne gifte seg inn i en høyadelig romersk familie.[trenger referanse] Fabrizio Spada var endre sønn av dette ekteskapet, mellom Orazio Spada og Maria Veralli. Hans grandonkel så til at han fikk en grundig utdannelse,[trenger referanse] og en som i ung alder siktet mot en kirkelig karriere.

Etter grundig skolegang studerte han videre i Perugia fag som retorikk, logikk, fysikk, gresk og fransk. Dette forberedte til en stilling i den romerske kurie, ettersom pavene hadde en egen stat å styre, Kirkestaten, og trengte slik kvalifiserte folk. Kirkestaten strakk seg fra Bologna og Ferrara i nord til Benevento i sør. Kurien trengte ikke bare teologer, mrn også fagfolk innen jus og forvaltning.

Stilling i Vatikanet[rediger | rediger kilde]

Fabrizio Spadas viktigste støtte, kardinal Bernardino Spada, døde i 1661, innen Fabrizio Spada var kommet inn på det karrierespor i Vatikanet hvorpå resten så og si ville gå på skinner.[trenger referanse] Dermed ble den stående i ro i en fireårsperiode, som protonotar og rettsreferendar. Først i april 1668 ble han utnevnt til sekretær for en avdeling som tok seg av forvaltningen av Kirkestatens provinser.

Prest, biskop[rediger | rediger kilde]

Den 22. desember 1669 ble han presteviet. I 1672 ble han nuntius til hertugdømmet Savoias hoff og utnevnt til titulærerkebiskop av Patrae. Han ble bispeviet den 14. august 1672 av kardinal Gasparo Carpegna, medkonsekratorer var den latinske patriark av Alexandria Alessandro Crescenzi, og erkebiskop Bernardino Rocci.

Den 15. august 1672 ble han pavelig tronassistent. Den 3. januar 1674 fulgte hans utnevnelse til nuntius til det franske kongehoff. Nuntier som fylte denne rolle ble som regel utnevnt til kardinaler. Slike posteringer var dermed ettertraktede, selv om den enkelte nuntius selv måtte bekoste den representasjon som oppgaven krevde.[trenger referanse] I Spadas tilfelle kom imidlertid ting imellom. For egentlig var det tenkt at Francesco Bonvisi skulle blitt nuntius i Paris, men dette ville ha utløst den tidligere kardinalnepoten Giacomo Rospigliosis forargelse.[trenger referanse] Andre kandidater ville helle bli i Roma, i håp om å bli kardinaler på lengre sikt - å overta Paris var blitt temmelig kostbart.[trenger referanse] Spada var dermed en kompromisskandidat, skjønt antagelig spilte også faren Orazio Spadas og onkelen Bernardino Roccis kontakter en rolle.[trenger referanse] Historikeren Arne Karsten mener at det spilte mindre rolle hvilke diplomatiske talenter man hadde.[trenger referanse] For paven dreide det seg om å jekke ned kong Ludvig XIV med å sende ham en annenrangs nuntius.[trenger referanse]

Familieresidensen i Roma. Palazzo Spada.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Spadas virke som nuntius varte til 27. august 1675. Han ble kreert til kardinal på tampen av sin tid i Paris, den 27. mai 1675. Han ble kardinalprest med tittelkirken San Crisogono.

Under pave Innocens XI gikk den nyutnevnte kardinals karriere atter i stå. I seks år var han pavelig legat for Urbino.

Han deltok i konklavene i 1689, som valgte pave Alexander VIII, og i 1691, som valgte Innocens XII til pave. Den sistnevnte utnevnte til slutt Fabrizio Spada til kardinalstatssekretær. Pave Klemens XI, som ble valgt i 1700 i et konklave som kardinal Fabrizio Spada også deltok i, avsluttet hans karriere på toppnivå.

De to siste årtier av sitt liv var han medlem av en rekke avdelinger av den pavelige forvaltning. Han gikk for å være flittig og beredvillig, men var ikke særlig godt likt.[trenger referanse]

Den 15. juni 1717 døde han i familiepalasset i Roma. Han ble bisatt i familiekapellet i kirken Santa Maria in Vallicella.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11957438c
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Fabrizio Spada, w6cf9n8k
  3. ^ spadafa

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Renata Ago: Carriere e clientele nella Roma barocca (= Quadrante. Bd. 35). Laterza, Roma u. a. 1990, ISBN 88-420-3627-7.
  • Arne Karsten: Gepflegtes Mittelmaß. Die interessante Karriere des langweiligen Kardinalstaatssekretärs Fabrizio Spada (1643–1717). I: Arne Karsten (utg.): Die Jagd nach dem roten Hut. Kardinalskarrieren im barocken Rom. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2004, ISBN 3-525-36277-3, S. 205 ff.
  • Arne Karsten: «Spada, Fabrizio» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 23, Nordhausen 2004, ISBN 3-88309-155-3, sp. 1412–1414.