Eva Seeberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eva Seeberg
Eva Seeberg (1956).jpg
Født28. april 1931[1][2]
OsloRediger på Wikidata
Død12. januar 2019[1]Rediger på Wikidata (87 år)
Beskjeftigelse Oversetter, journalist, manusforfatter, skribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet Norge, SverigeRediger på Wikidata
IMDbIMDb

Eva Seeberg (født 28. april 1931 i Oslo, død 12. januar 2019[3] i Sigtuna, Sverige) var en norsk romanforfatter og filmmanusforfatter.

Hun utga et titalls romaner og en rekke filmmanus.

Hun tok examen artium og studerte psykologi, før hun atten år gammel debuterte som forfatter i 1949 med novellesamlingen Undring : Unge skisser.[4] Deretter var hun journalist i Aftenposten 1949-54 før hun begynte et langt virke som forfatter av filmmanus og romaner. I 1955 hadde hun skrevet manus til filmen Hjem går vi ikke som ble regissert av Walter Fyrst. Filmen handlet om trangboddhet ved Akerselva. Seeberg skrev også manus til Edith Carlmars sin Bedre enn sitt rykte, som handlet om forholdet mellom en lærer og en elev i russetiden. Året etter hadde hun premiere som manusforfatter med Nils R. Müllers to filmer Kvinnens plass og Ektemann alene.

Hun flyttet til Sverige i 1958 og var gift med forfatteren Tore Zetterholm fra 1969 til 1985. I Sverige var hun manusforfatter på filmene Det är hos mig han har varit (1963), Vaxdockan (1962), Lita på mej, älskling! (1961), Får jag låna din fru? (1959) og Du är mitt äventyr (1958).

I 1965 hadde den norske filmen Hjelp – vi får leilighet! premiere, med manus av Seeberg.

Seeberg oversatte Markens Grøde til svensk.

I 1993 var hun bosatt i Sigtuna og berettet[klargjør] for Norsk Parapsykologisk Selskap om reinkarnasjon.[5] Litteraturkritikeren Øystein Rottem skrev følgende om henne i 1994: Seeberg når med sin grunne psykologi og sin overflatiske menneskeskildring sjelden lenger enn til sjablonger.[6]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • 1949: Undring : Unge skisser, noveller (Dreyer)
  • 1952: Det er meg han har vært hos, roman (J. W. Cappelens forlag)[7]
  • 1955: Aldri mer alene, roman (Cappelen)[8]
  • 1968: Tid til ømhet, roman (Cappelen)[9]
  • 1972: Hun er ikke borte, roman (Cappelen)
  • 1973: Ja, roman (Cappelen)
  • 1981: Tre dager inn i døden, roman (Cappelen)
  • 1983: Kjærlighetens blå blomster, noveller (Cappelen)
  • 1986: Jeg kommer,roman (Cappelen)
  • 1987: Jeg kan ikke se deg, roman (Cappelen)
  • 1987: Lykken bor på Bislett, noveller (Cappelen)
  • 1989: Miraklenes tid, roman (Cappelen)
  • 1990: Reisen kan begynne (Cappelen)
  • 1991: Det er ikke farlig å dø (Cappelen)
  • 1995: Kysser mot månen (Grøndahl Dreyer)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b https://tidningar.kb.se/8224221/2019-02-02/edition/134589/part/2/page/21/?q=%22Eva%20Seeberg%22%20AND%201931&from=2019-01-01&to=2019-12-31, 2. feb. 2019
  2. ^ Aftenposten, 10, 28. apr. 2000
  3. ^ «Eva Seeberg». Store norske leksikon. 18. juni 2020. Besøkt 20. juni 2020. 
  4. ^ «Undring : Unge skisser». Nasjonalbiblioteket www.nb.no. Dreyer. 1949. Besøkt 18. juni 2020. 
  5. ^ Eva Braathen Dahr, Lykkelig etter 50 i Aftenposten (28.4.1993)
  6. ^ Øystein Rottem, Norsk litteraturhistorie
  7. ^ «Det er meg han har vært hos». Nasjonalbiblioteket www.nb.no. 1952. Besøkt 18. juni 2020. 
  8. ^ «Aldri mer alene». Nasjonalbiblioteket www.nb.no. 1955. Besøkt 18. juni 2020. 
  9. ^ «Tid til ømhet». Nasjonalbiblioteket www.nb.no. 1968. Besøkt 18. juni 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]