Eugenio Scalfari

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eugenio Scalfari
Eugenio Scalfari
Eugenio Scalfari, 2011
Født 6. april 1924 (90 år)
Civitavecchia
Yrke Journalist, forfatter, og politiker
Nasjonalitet Italia Italia
Språk Italiensk

Eugenio Scalfari (født 6. april 1924 i Civitavecchia) er en italiensk forfatter, journalist og politiker. Han har vært redaktør av nyhetsmagasinet L'espresso (1963–1968), tidligere parlamentsmedlem i Italias deputertkammer (1968–1972), og en av grunnleggerne av dagsavisen La Repubblica og dets redaktør fra 1976 til 1996. Siden 1996 har hav vært spaltist i samme avis. Fra 1968 til 1972 representerte han Partito Socialista Italiano i det italienske parlament.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Med utdannelse i jus og med en interesse for journalistikk og politikk, arbeidet Scalfari for etterkrigsmagasinene Il Mondo og L'Europeo. I 1955 var han blant stifterne av det politiske partiet Partito Radicale, PR (Det radikale parti). [1]

Sammen med Arrigo Benedetti grunnla han i oktober 1955 et av de fremst nyhetsavisene i Italia, L'Espresso, med finansiering fra den progressive industrilisten Adriano Olivetti, fabrikant av Olivetti skrivemaskiner.[2][3] Den erfarne Benedetti, som hadde ledet nyhetsmagasinet L'Europeo (1945–54), var den første sjefredaktør fram til 1963, da Scalfari overtok. [4]

I januar 1976 lanserte Gruppo Editoriale L'Espresso også den liberale avisen La Repubblica i fellesskap med Arnoldo Mondadori Editore. Scalfari ble sjefredaktør og virket i denne posisjonen fram til 1996.[4] Få hadde tro på at foretaket ville bli en suksess i det allerede overfylte italienske avismarkedet, men under Scalfaris dyktige ledelse fikk La Repubblica framgang i en slik grad at det rivaliserte det prestisjetunge Corriere della Sera i både omsetning og status.[1]

Scalfari forble aktiv i både La Repubblica og L'Espresso. Han utga også en rekke bøker, blant annet l’Autunno della Repubblica («Republikkens høst») (1969) og romanen Il Labirinto («Labyrinten») (1998).[1]

Som journalist var han særlig aktiv i undersøkende journalistikk, avdekket illegale høyreekstreme aktiviteter og betydelige dekkhistorier hos myndighetene.[1] Sammen med Lino Jannuzzi avdekket han i mai 1967 et forsøk på statskupp i 1964 ved general Giovanni Di Lorenzo.[5][6]

I 1968 ble Scalfari innvalgt til Italias deputertkammer (1968–1972) som uavhengig tilknyttet Italias sosialistparti (Partito Socialista Italiano, PSI) og overga da posisjonen som redaktør til Gianni Corbi.[7]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Petrolio in gabbia, sammen med Ernesto Rossi og Leopoldo Piccardi, Bari, Casa editrice Giuseppe Laterza & figli, 1955.
  • I padroni della città, sammen med Leone Cattani og Angelo Conigliaro, Bari, Laterza, 1957.
  • Le baronie elettriche, sammen med Josiah Eccles, Ernesto Rossi og Leopoldo Piccardi, Bari, Laterza, 1960.
  • Rapporto sul neocapitalismo in Italia, Bari, Laterza, 1961.
  • Il potere economico in URSS, Bari, Laterza, 1962.
  • Storia segreta dell'industria elettrica, Bari, Laterza, 1963.
  • L'autunno della Repubblica. La mappa del potere in Italia, Milano, Etas Kompass, 1969.
  • Il caso Mattei. Un corsaro al servizio della repubblica, sammen med Francesco Rosi, Bologna, Cappelli, 1972.
  • Razza padrona|Razza padrona. Storia della borghesia di Stato, sammen med Giuseppe Turani, Milano, Feltrinelli, 1974.
  • Interviste ai potenti, Milano, Arnoldo Mondadori Editore, 1979.
  • Come andremo a incominciare?, sammen med Enzo Biagi, Milano, Rizzoli, 1981.
  • L'anno di Craxi ( o di Berlinguer ?), Milano, Mondadori, 1984
  • La sera andavamo in Via Veneto. Storia di un gruppo dal Mondo alla Repubblica, Milano, Arnoldo Mondadori Editore, 1986.
  • Incontro con Io, Milano, Rizzoli, 1994.
  • Alla ricerca della morale perduta, Milano, Rizzoli, 1995.
  • Il labirinto, Milano, Rizzoli, 1998.
  • Attualità dell'Illuminismo, a cura di, Roma-Bari, Laterza, 2001.
  • La ruga sulla fronte, Milano, Rizzoli, 2001.
  • Articoli, 5 voll., Roma, la Repubblica, 2004.
  • Dibattito sul laicismo, a cura di, Roma, La biblioteca di Repubblica, 2005.
  • L'uomo che non credeva in Dio, Torino, Giulio Einaudi Editore, 2008.
  • Per l'alto mare aperto, Torino, Einaudi, 2010.
  • Scuote l'anima mia Eros, Torino, Einaudi, 2011.
  • La passione dell'etica. Scritti 1963-2012, Mondadori, 2012. ISBN 978-88-04-61398-5
  • L'amore, la sfida, il destino, Milano, Einaudi, 2013. ISBN 978-88-06-21850-8
  • Racconto autobigrafico, Milano, Einaudi, 2014. ISBN 978-88-06-21642-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Encyclopedia of contemporary Italian culture, CRC Press, 2000, s. 747
  2. ^ Encyclopedia of contemporary Italian culture, CRC Press, 2000, s. 290
  3. ^ Encyclopedia of Italian literary studies, CRC Press, 2007, s. 980
  4. ^ a b Historie, Gruppo Editoriale L'Espresso
  5. ^ Ikke til å forveksles med tysk journalist med samme navn, født 1959.
  6. ^ Cento, Anna Bull (2008): Italian Neofascism, The Strategy of Tension and the Politics of Nonreconciliation , ISBN 978-1-84545-335, s. 4
  7. ^ «Attivita' svolta nella C legislatura», Camera dei Deputati

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Eugenio Scalfari – bilder, video eller lyd