Eugenio Scalfari

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eugenio Scalfari
Eugenio Scalfari
Eugenio Scalfari, 2011
Født 6. april 1924 (91 år)
Civitavecchia
Yrke Journalist, forfatter, og politiker
Statsborger i Italia Italia
Språk Italiensk

Eugenio Scalfari (født 6. april 1924 i Civitavecchia) er en italiensk forfatter, journalist og politiker. Han har vært redaktør av nyhetsmagasinet L'espresso (1963–1968), tidligere parlamentsmedlem i Italias deputertkammer (1968–1972), og en av grunnleggerne av dagsavisen La Repubblica og dets redaktør fra 1976 til 1996. Siden 1996 har hav vært spaltist i samme avis. Fra 1968 til 1972 representerte han Partito Socialista Italiano i det italienske parlament.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Med utdannelse i jus og med en interesse for journalistikk og politikk, arbeidet Scalfari for etterkrigsmagasinene Il Mondo og L'Europeo. I 1955 var han blant stifterne av det politiske partiet Partito Radicale, PR (Det radikale parti). [1]

Sammen med Arrigo Benedetti grunnla han i oktober 1955 et av de fremst nyhetsavisene i Italia, L'Espresso, med finansiering fra den progressive industrilisten Adriano Olivetti, fabrikant av Olivetti skrivemaskiner.[2][3] Den erfarne Benedetti, som hadde ledet nyhetsmagasinet L'Europeo (1945–54), var den første sjefredaktør fram til 1963, da Scalfari overtok. [4]

I januar 1976 lanserte Gruppo Editoriale L'Espresso også den liberale avisen La Repubblica i fellesskap med Arnoldo Mondadori Editore. Scalfari ble sjefredaktør og virket i denne posisjonen fram til 1996.[4] Få hadde tro på at foretaket ville bli en suksess i det allerede overfylte italienske avismarkedet, men under Scalfaris dyktige ledelse fikk La Repubblica framgang i en slik grad at det rivaliserte det prestisjetunge Corriere della Sera i både omsetning og status.[1]

Scalfari forble aktiv i både La Repubblica og L'Espresso. Han utga også en rekke bøker, blant annet l’Autunno della Repubblica («Republikkens høst») (1969) og romanen Il Labirinto («Labyrinten») (1998).[1]

Som journalist var han særlig aktiv i undersøkende journalistikk, avdekket illegale høyreekstreme aktiviteter og betydelige dekkhistorier hos myndighetene.[1] Sammen med Lino Jannuzzi avdekket han i mai 1967 et forsøk på statskupp i 1964 ved general Giovanni Di Lorenzo.[5][6]

I 1968 ble Scalfari innvalgt til Italias deputertkammer (1968–1972) som uavhengig tilknyttet Italias sosialistparti (Partito Socialista Italiano, PSI) og overga da posisjonen som redaktør til Gianni Corbi.[7]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Petrolio in gabbia, sammen med Ernesto Rossi og Leopoldo Piccardi, Bari, Casa editrice Giuseppe Laterza & figli, 1955.
  • I padroni della città, sammen med Leone Cattani og Angelo Conigliaro, Bari, Laterza, 1957.
  • Le baronie elettriche, sammen med Josiah Eccles, Ernesto Rossi og Leopoldo Piccardi, Bari, Laterza, 1960.
  • Rapporto sul neocapitalismo in Italia, Bari, Laterza, 1961.
  • Il potere economico in URSS, Bari, Laterza, 1962.
  • Storia segreta dell'industria elettrica, Bari, Laterza, 1963.
  • L'autunno della Repubblica. La mappa del potere in Italia, Milano, Etas Kompass, 1969.
  • Il caso Mattei. Un corsaro al servizio della repubblica, sammen med Francesco Rosi, Bologna, Cappelli, 1972.
  • Razza padrona|Razza padrona. Storia della borghesia di Stato, sammen med Giuseppe Turani, Milano, Feltrinelli, 1974.
  • Interviste ai potenti, Milano, Arnoldo Mondadori Editore, 1979.
  • Come andremo a incominciare?, sammen med Enzo Biagi, Milano, Rizzoli, 1981.
  • L'anno di Craxi ( o di Berlinguer ?), Milano, Mondadori, 1984
  • La sera andavamo in Via Veneto. Storia di un gruppo dal Mondo alla Repubblica, Milano, Arnoldo Mondadori Editore, 1986.
  • Incontro con Io, Milano, Rizzoli, 1994.
  • Alla ricerca della morale perduta, Milano, Rizzoli, 1995.
  • Il labirinto, Milano, Rizzoli, 1998.
  • Attualità dell'Illuminismo, a cura di, Roma-Bari, Laterza, 2001.
  • La ruga sulla fronte, Milano, Rizzoli, 2001.
  • Articoli, 5 voll., Roma, la Repubblica, 2004.
  • Dibattito sul laicismo, a cura di, Roma, La biblioteca di Repubblica, 2005.
  • L'uomo che non credeva in Dio, Torino, Giulio Einaudi Editore, 2008.
  • Per l'alto mare aperto, Torino, Einaudi, 2010.
  • Scuote l'anima mia Eros, Torino, Einaudi, 2011.
  • La passione dell'etica. Scritti 1963-2012, Mondadori, 2012. ISBN 978-88-04-61398-5
  • L'amore, la sfida, il destino, Milano, Einaudi, 2013. ISBN 978-88-06-21850-8
  • Racconto autobigrafico, Milano, Einaudi, 2014. ISBN 978-88-06-21642-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Encyclopedia of contemporary Italian culture, CRC Press, 2000, s. 747
  2. ^ Encyclopedia of contemporary Italian culture, CRC Press, 2000, s. 290
  3. ^ Encyclopedia of Italian literary studies, CRC Press, 2007, s. 980
  4. ^ a b Historie, Gruppo Editoriale L'Espresso
  5. ^ Ikke til å forveksles med tysk journalist med samme navn, født 1959.
  6. ^ Cento, Anna Bull (2008): Italian Neofascism, The Strategy of Tension and the Politics of Nonreconciliation , ISBN 978-1-84545-335, s. 4
  7. ^ «Attivita' svolta nella C legislatura», Camera dei Deputati

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Eugenio Scalfari – bilder, video eller lyd