Hopp til innhold

Ernst Ullring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ernst Ullring
Født18. juni 1894[1]Rediger på Wikidata
Horten[1]
Død10. okt. 1953Rediger på Wikidata (59 år)
Oslo
BeskjeftigelseOffiser Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKongens fortjenstmedalje i gull (1948)[2]
Krigsmedaljen
Deltagermedaljen
Krigskorset
Distinguished Service Order
Tjenestegjort ombord påKNM «Sleipner», Fridtjof Nansen

Ernst Gustav Adolf Ullring (1894–1953) var en norsk offiser i Sjøforsvaret. Han er kjent for sin innsats under andre verdenskrig, da han ble dekorert med Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.[3]

Utdannelse og tidlig tjeneste

[rediger | rediger kilde]

Etter middelskole i Horten gikk Ullring i 1911 til sjøs for å kvalifisere seg til opptak til Sjøkrigsskolen, der han begynte i 1913.[4] I 1916 avsluttet han skolens første avdeling og ble utnevnt til sekondløytnant. Ullring gjorde deretter skipstjeneste og ble i 1918 sjef på en av marinens torpedobåter, fra 1919 som premierløytnant.[5]

Ullring utdannet seg også innen gymnastikk og tok i 1923 Statens gymnastikkskole. Fra 1927 til 1934 var han Marinens idrettsleder.[6]

I 1929 ble Ullring skipssjef på kanonbåten «Sleipner» og i 1931 på mineleggeren «Brage».[7] I 1933 ble han forfremmet til kaptein og tjenestegjorde deretter i forskjellige stillinger på land. Han utviklet også tekniske nyvinninger og tok patent på et apparat, som fikk navnet Ullrings peileskive og som marinens skip ble utstyrt med.[8] Etter å ha tjenestegjort i fiskerioppsynet 1935 til 1936 og på mineleggeren «Laugen», ble Ullring i 1939 sjef på den nye jageren «Sleipner».[9] Den ble i september 1939 satt inn i nøytralitetsvakt.

Innsats i april 1940

[rediger | rediger kilde]

«Sleipner» og dets sjef gjorde seg bemerket i kamp i Romsdalsfjorden i aprildagene i 1940,[10] og ble et symbol for kampen mot okkupasjonsstyrkene.[3][11] Under kampene i Norge etter den tyske invasjonen kom «Sleipner» 11. april til Molde med oppdrag å forsvare innløpet til Romsdalsfjorden.[12] Ullring fikk kommando over Sjøforsvarets styrker i området. Forsvarsinnsatsen ble viktig fordi kong Haakon fra 23. april holdt til i Molde, der regjeringen også var. Byen ble bombet og «Sleipner» ble utsatt for intense flyangrep dag etter dag, men besvarte angrepene og skjøt ned tyske fly. Skipet unngikk å bli rammet av bombene og ingen av besetningen ble skadet i angrepene. Den 25. april besluttet Ullring å føre skipet til Storbritannia. «Sleipner» ankom LerwickShetland 26. april 1940.

Ernst Ullring var i april 1940 sjef på jageren «Sleipner», som gjorde seg bemerket for sin uker lange kamp mot tyske flyangrep ved Molde

I statsråd 18. desember 1942 ble kommandørkaptein Ullring hedret med Krigskorset med sverd «for utrettelig og fremrakende [sic] innsats i kampen for Fedrelandet som sjef for «Sleipner» i Romsdalsfjorden og senere i forskjellige oppdrag.»[13] Ullring var en av få norske offiserer som ble tildelt Krigskorset for innsats i Norge under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i 1940.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia ble Ullring forfremmet til kommandørkaptein og utnevnt til sjef på oppsynsskipet «Fridtjof Nansen», som i august 1940 ble gitt oppdrag på Østgrønland for å holde værstasjoner gående.[14] I september gikk «Fridtjof Nansen» til stasjonen på Jan Mayen, der skipet forliste etter å ha vendt tilbake med nytt oppdrag i november. Ullring ble deretter utnevnt til sjef for den norske marinens styrker på Island, en stilling han hadde til januar 1942.[15]

I juni 1942 ble Ullring utnevnt til militærguvernør på Svalbard.[16] Han ledet deretter operasjonen for ilandsettelse av norske tropper og etablerte garnison i Barentsburg 2. juli 1942.[17] Ullring var militærguvernør på Svalbard til juni 1943.

Etter tjeneste i Sjøforsvarets overkommando i London ble Ullring overført til det britiske Royal Naval Reserve med grad av kommandør (commodore).[18] Han tjenestegjorde deretter resten av krigstiden i konvoieskorte for atlanterhavskonvoier, fra 1944 også med Murmansk som mål.

Etter krigen fortsatte Ullring tjenesten i Sjøforsvaret, der han gjorde en særlig stor innsats i opprenskningen av miner langs norskekysten. Han var sjef for Mineinspeksjonen og ble i 1952 sjef for Marinens minevesen.[19]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

I tillegg til Krigskorset med sverd, ble Ullring også tildelt en rekke andre utmerkelser.[20] For sin krigsinnsats ble han også tildelt Krigsmedaljen, Deltagermedaljen med rosett og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Av britene ble han i oktober 1940 hedret med Distinguished Service Order. Ullring ble også tildelt den sovjetiske Medaljen for seier over Tyskland.

Arbeidet med opprydding av miner ble belønnet med Kongens fortjenstmedalje i gull.

Utmerkelser

Krigskorset med sverd

Kongens fortjenstmedalje i gull

Krigsmedaljen

Deltakermedaljen med rosett

Haakon VIIs 70-årsmedalje

Distinguished Service Order

Medaljen for seier over Tyskland

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.kongehuset.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Ole F. Berg: «Ernst Gustav Adolf Ullring», i Svein Carl Sivertsen (red.): Jageren «Sleipner» i Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt april 1940, Hundvåg: Sjømilitære samfund ved Norsk tidsskrift for sjøvesen, 1999.
  4. ^ Berg, s. 183.
  5. ^ Berg, s. 184–185.
  6. ^ Berg, s. 186.
  7. ^ Berg, s. 186–187.
  8. ^ Berg, s. 190.
  9. ^ Berg, s. 190–191.
  10. ^ Kjell Arne Bratli: «Torpedojageren "Sleipner"s kamp i Romsdalsfjorden april 1940», i Svein Carl Sivertsen (red.): Jageren «Sleipner» i Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt april 1940, Hundvåg: Sjømilitære samfund ved Norsk tidsskrift for sjøvesen, 1999, s. 47–76.
  11. ^ «Bauta og bok om "Sleipner"», Aftenposten, 7. juni 1999.
  12. ^ Bratli, s. 55.
  13. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grandahl Dreyer, 1995, s. 89–90.
  14. ^ Berg, s. 194ff.
  15. ^ Berg, s. 204, 211.
  16. ^ Berg, s. 215.
  17. ^ Berg, s. 216.
  18. ^ Berg, s. 222.
  19. ^ Berg, s. 236.
  20. ^ Berg, s. 236–238.