Ernst Ullring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ernst Ullring
Født18. juni 1894
Horten
Død10. oktober 1953 (59 år)
Oslo
Beskjeftigelse Offiser
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse Kongens fortjenstmedalje, Krigsmedaljen, Deltagermedaljen, Krigskorset
Tjenestegjort ombord påKNM «Sleipner», Fridtjof Nansen

Ernst Gustav Adolf Ullring (født 18. juni 1894 i Horten, død 10. oktober 1953 i Horten) var en norsk offiser i Sjøforsvaret. Han er kjent for sin innsats under andre verdenskrig, da han ble dekorert med Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.[1]

Utdannelse og tidlig tjeneste[rediger | rediger kilde]

Etter middelskole i Horten gikk Ullring i 1911 til sjøs for å kvalifisere seg til opptak til Sjøkrigsskolen, der han begynte i 1913.[2] I 1916 avsluttet han skolens første avdeling og ble utnevnt til sekondløytnant. Ullring gjorde deretter skipstjeneste og ble i 1918 sjef på en av marinens torpedobåter, fra 1919 som premierløytnant.[3]

Ullring utdannet seg også innen gymnastikk og tok i 1923 Statens gymnastikkskole. Fra 1927 til 1934 var han Marinens idrettsleder.[4]

I 1929 ble Ullring skipssjef på kanonbåten «Sleipner» og i 1931 på mineleggeren «Brage».[5] I 1933 ble han forfremmet til kaptein og tjenestegjorde deretter i forskjellige stillinger på land. Han utviklet også tekniske nyvinninger og tok patent på et apparat, som fikk navnet Ullrings peileskive og som marinens skip ble utstyrt med.[6] Etter å ha tjenestegjort i fiskerioppsynet 1935 til 1936 og på mineleggeren «Laugen», ble Ullring i 1939 sjef på den nye jageren «Sleipner».[7] Den ble i september 1939 satt inn i nøytralitetsvakt.

Innsats i april 1940[rediger | rediger kilde]

«Sleipner» og dets sjef gjorde seg bemerket i kamp i Romsdalsfjorden i aprildagene i 1940,[8] og ble et symbol for kampen mot okkupasjonsstyrkene.[1][9] Under kampene i Norge etter den tyske invasjonen kom «Sleipner» 11. april til Molde med oppdrag å forsvare innløpet til Romsdalsfjorden.[10] Ullring fikk kommando over Sjøforsvarets styrker i området. Forsvarsinnsatsen ble viktig fordi kong Haakon fra 23. april holdt til i Molde, der regjeringen også var. Byen ble bombet og «Sleipner» ble utsatt for intense flyangrep dag etter dag, men besvarte angrepene og skjøt ned tyske fly. Skipet unngikk å bli rammet av bombene og ingen av besetningen ble skadet i angrepene. Den 25. april besluttet Ullring å føre skipet til Storbritannia. «Sleipner» ankom LerwickShetland 26. april 1940.

Ernst Ullring var i april 1940 sjef på jageren «Sleipner», som gjorde seg bemerket for sin uker lange kamp mot tyske flyangrep ved Molde

I statsråd 18. desember 1942 ble kommandørkaptein Ullring hedret med Krigskorset med sverd «for utrettelig og fremrakende[sic] innsats i kampen for Fedrelandet som sjef for «Sleipner» i Romsdalsfjorden og senere i forskjellige oppdrag.»[11] Ullring var en av få norske offiserer som ble tildelt Krigskorset for innsats i Norge under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i 1940.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia ble Ullring forfremmet til kommandørkaptein og utnevnt til sjef på oppsynsskipet «Fridtjof Nansen», som i august 1940 ble gitt oppdrag på Østgrønland for å holde værstasjoner gående.[12] I september gikk «Fridtjof Nansen» til stasjonen på Jan Mayen, der skipet forliste etter å ha vendt tilbake med nytt oppdrag i november. Ullring ble deretter utnevnt til sjef for den norske marinens styrker på Island, en stilling han hadde til januar 1942.[13]

I juni 1942 ble Ullring utnevnt til militærguvernør på Svalbard.[14] Han ledet deretter operasjonen for ilandsettelse av norske tropper og etablerte garnison i Barentsburg 2. juli 1942.[15] Ullring var militærguvernør på Svalbard til juni 1943.

Etter tjeneste i Sjøforsvarets overkommando i London ble Ullring overført til det britiske Royal Naval Reserve med grad av kommandør (commodore).[16] Han tjenestegjorde deretter resten av krigstiden i konvoieskorte for atlanterhavskonvoier, fra 1944 også med Murmansk som mål.

Etter krigen fortsatte Ullring tjenesten i Sjøforsvaret, der han gjorde en særlig stor innsats i opprenskningen av miner langs norskekysten. Han var sjef for Mineinspeksjonen og ble i 1952 sjef for Marinens minevesen.[17]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I tillegg til Krigskorset med sverd, ble Ullring også tildelt en rekke andre utmerkelser.[18] For sin krigsinnsats ble han også tildelt Krigsmedaljen, Deltagermedaljen med rosett og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Av britene ble han i oktober 1940 hedret med Distinguished Service Order. Ullring ble også tildelt den sovjetiske Medaljen for seier over Tyskland.

Arbeidet med opprydding av miner ble belønnet med Kongens fortjenstmedalje i gull.

Utmerkelser
Krigskorset med sverd stripe.svg
Krigskorset med sverd
Kongens fortjenstmedalje.svg
Kongens fortjenstmedalje i gull
Krigsmedaljen stripe.svg
Krigsmedaljen
Deltagermedaljen med rosett stripe.svg
Deltakermedaljen med rosett
Haakon VIIs 70-årsmedalje stripe.svg
Haakon VIIs 70-årsmedalje
Dso-ribbon.png
Distinguished Service Order
Gerg.jpg
Medaljen for seier over Tyskland

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ole F. Berg: «Ernst Gustav Adolf Ullring», i Svein Carl Sivertsen (red.): Jageren «Sleipner» i Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt april 1940, Hundvåg: Sjømilitære samfund ved Norsk tidsskrift for sjøvesen, 1999.
  2. ^ Berg, s. 183.
  3. ^ Berg, s. 184–185.
  4. ^ Berg, s. 186.
  5. ^ Berg, s. 186–187.
  6. ^ Berg, s. 190.
  7. ^ Berg, s. 190–191.
  8. ^ Kjell Arne Bratli: «Torpedojageren "Sleipner"s kamp i Romsdalsfjorden april 1940», i Svein Carl Sivertsen (red.): Jageren «Sleipner» i Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt april 1940, Hundvåg: Sjømilitære samfund ved Norsk tidsskrift for sjøvesen, 1999, s. 47–76.
  9. ^ «Bauta og bok om "Sleipner"», Aftenposten, 7. juni 1999.
  10. ^ Bratli, s. 55.
  11. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grandahl Dreyer, 1995, s. 89–90.
  12. ^ Berg, s. 194ff.
  13. ^ Berg, s. 204, 211.
  14. ^ Berg, s. 215.
  15. ^ Berg, s. 216.
  16. ^ Berg, s. 222.
  17. ^ Berg, s. 236.
  18. ^ Berg, s. 236–238.