Emanuel Hirsch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Emanuel Hirsch
Født14. juni 1888[1][2][3][4]
Wittenberge
Død17. juli 1972[1][2][3][4] (84 år)
Göttingen[5]
Beskjeftigelse Teolog, universitetslærer, skribent, politiker, oversetter
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland

Emanuel Hirsch (født 14. juni 1888 i Bentwisch, død 17. juli 1972 i Göttingen) var en tysk evangelisk-luthersk teolog. Han var medlem av Deutsche Christen og NSDAP.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av en prest i Brandenburg, og studerte teologi ved Universitetet i Berlin under blant andre Karl Holl og Adolf von Harnack. Som student var han medlem av den kristelige studentforeningen Wingolfsbund, og var en tid venn av Paul Tillich. Etter å ha vært privatdosent ved Universitetet i Bonn ble han i 1921 professor i kirkehistorie ved Universitetet i Göttingen. Fra 1936 var han også professor for systematisk teologi.

Under Weimar-republikken var Hirsch tilhenger av den nasjonalistiske partilederen Alfred Hugenberg. Han var talsmann for Deutsche Christen og rådgiver for den senere riksbiskopen Ludwig Müller. Ved avleggelsen av Bekenntnis der deutschen Professoren zu Adolf Hitler («de tyske professorenes bekjennelse til Adolf Hitler) i Leipzig 11. november 1933 var han en av talerne. I 1937 meldte han seg inn i NSDAP og ble støttemedlem av SS. Etter 2. verdenskrig trakk han seg fra professoratet, med henvisning til helseproblemer. Mot slutten av livet var han nesten helt blind.

Verk[rediger | rediger kilde]

Hirsch' virke som teolog var svært mangfoldig. Han var ekspert på Martin Luther og Søren Kierkegaard, og er også kjent for sine oversettelser av Kierkegaards tekster til tysk. Dessuten var han en kjenner av den tyske idealismen, særlig Fichte. Blant de mest kjente verkene hans er Geschichte der neuern evangelischen Theologie im Zusammenhang mit den allgemeinen Bewegungen des europäischen Denkens, som utgjør omtrent 2500 sider i fem bind og skildrer utviklingen av den protestantiske teologien fra avslutningen av trettiårskrigen til henimot 1870. Videre beskjeftiget han seg med spørsmål omkring Det nye testamente, slik som evangelienes tradisjonshistorie. Mot slutten av livet skrev han også flere romaner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12492929p
  3. ^ a b Store norske leksikon, Emanuel Hirsch, Emanuel_Hirsch
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Emanuel Hirsch, hirsch-emanuel
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ulrich Barth: Die Christologie Emanuel Hirschs: eine systematische und problemgeschichtliche Darstellung ihrer geschichtsmethodologischen, erkenntniskritischen und subjektivitätstheoretischen Grundlagen. Berlin, 1992 ISBN 3-11-012894-2