Elias Zoghby

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Elias Zoghbi»)
Elias Zoghby
Født9. jan. 1912[1][2]Rediger på Wikidata
Kairo
Død16. jan. 2008[1][2][3]Rediger på Wikidata (96 år)
Beirut
BeskjeftigelseKatolsk prest (1936–), skribent, katolsk biskop (1954–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1968–1988)
  • titulær erkebiskop (1954–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetEgypt

Elias Zoghbi eller Zoghby (arabisk: الياس الزجبى; født 9. januar 1912 i Kairo i Egypt; død 16. januar 2008 i Beirut i Libanon) var melkittisk gresk-katolsk erkebiskop av Baalbek i Libanon.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Elias Zoghbis foreldre var innvandrer til Kairo fra Libanon. Elias skriver i sine memoarer at han fikk sitt kall i 16-årsalderen. Han dro til presteseminar sommeren 1928, det var i Jerusalem,[4] der han studerte hos De hvite fedre ved det melkittiske seminar ved Sta. Anna-kirken på Via Dolorosa i Gamlebyen.

Prest[rediger | rediger kilde]

Elias Zoghbi ble presteviet i Sta. Anna-basilikaen i Jerusalem den 20. juli 1936. Heretter underviste han i arabisk litteratur og matematikk ved presteseminaret.[5] Senere vendte han tilbake til Kairo der han ble sogneprest.

Han ble opphøyd til arkimandritt i 1951 i Alexandria; i denne perioden risikerte han arrestasjon for å ha forhindret eksekveringen av en dom mot en mann dømt under sharialoven.[6]

Hjelpebiskop, patriarkalvikar[rediger | rediger kilde]

I 1954 ble han utnevnt av pave Pius XII til hjelpebiskop av Nubia og til hjelpebiskop for erkebispedømmet Antiokia i Syria. Han ble bispeviet den 21. november 1954 av Antiokias patriark Maximos IV Saigh, og av erkebiskop Pierre Kamel Medawar og biskop Dionisio Kfoury. Han var samtidig gjort til patriarkalvikar av den melkittiske gresk-katolske kirke i Alexandria (Egypt og Sudan).

Som leder av melkittene i Egypt engasjerte biskop Zoghby seg for de kristnes rettigheter, og motsatte seg restriksjonene som ble lagt av Gamal Abdel Nassers regime. For dette ble han fengslet den 20. desember 1954, men ble løslatt etter kort tid.

Andre Vatikankonsil: Zoghby var en av de mest aktive østkirkelige katolske biskopene som deltok på Det andre Vatikankonsil. Mens noen av iniativervar pastorale av natur, var en god del økumeniske, med fokus på de orientalske leer ortodokse østkirker og deres forhold til vestlig kristendom.[7] Zoghbys innsats var med på å forme konsilsdokumentet Orientalium Ecclesiarum, selv om det til hans skuffelse etter hans oppfatning ikke i tilstrekkelig grad imøtekom behovene til de østlige katolske kirker eller bygge bro mellom ortodoksi og katolisisme. Mens Orientalium Ecclesiarum oppmuntret østlige katolikker til å opprettholde sine tradisjoner og verdier, mente Zoghby at vendte det blinde øye til muligheten for ekte interkommunion (communicatio in sacris).[8]

Etter Vatikankonsilet opponerte biskop Zoghbi mot at den melkittiske patriark Maximos IV Sayegh lot seg kreere til kardinal, med hovedargument at en leder av en østkirke ikke kunne inneha et lavere embede i den latinske katolske kirke.[9] I protest trakk Zoghby seg fra embedet som patriarkalvikar av Alexandria. Maximos IV døde i 1967; hans etterfølger, Maximos V Hakim, var venn av Zoghby og også han egypter.

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

I 1968 ble han utnevnt til erkebispedømmet Baalbek, et av syv melkittiske erkebispedømmer i Libanon. Han ble innsatt i embedet 9. september 1968, og ledet sitt lille kirkedistrikt i Bekaadalen gjennom den libanesiske borgerkrig. I 1982 ble han kidnappet av pro-iranske terrorister.[9]

Hans fratreden ble innvilget i 1988; han var da 75 år gammel.

Elias Zoghbi ble kjent med det såkalte «Zoghbi-initiativet», som ble antatt av den melkittiske gresk-katolske kirkes Hellige Synode.[10]

Zoghbis syn på emner som katolsk-ortodoks «dobbel kommunion» og oppløsningen av ekteskap var kontroversielle. Kritikere kalte ham sin kirkes enfant terrible, mens tilhengere så ham som en energisk visjonær som arbeidet for å forene østkirkene.[11]

Hans publikasjoner, som «Tous Schismatiques?» («Are We All Schismatics?») og hans essays «The Desire for Christian Unity»[12] og «Christian Unity Involves the Whole Church» fikk stor gjenklang. Suzane Aboueid publiserte en biografi om Elias Zoghbi med tittelen «Ecumenical Reflections» hos Eastern Christian Publications.[13]

Han ble bisatt i St. Paul-basilikaen i Harissa.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • We Are All Schismatics (Tous Schismatiques?). ISBN 978-1-56125-019-6
  • A Voice from the Byzantine East. ISBN 978-1-56125-018-9.
  • Ecumenical Reflections. ISBN 978-1-892278-06-7.oversdatt av biskop Nicholas Samra, 1998
  • St. Mathiew, lu par un Eveque d'Orient. To bind
  • Le Credo de l'Amour. Diktsamling
  • Pour vivre notre foi. Diktsamling
  • Memoires. Un Eveque peu commode, dit-on. Selvbiografiske refleksjoner
  • Une Experience de Vie en Christ.
  • Quand la Tendresse divine se fait Mere.
  • Orthodox Uni, oui! Uniate, non!. gjengitt i Eastern Churches Journal, 2:3 (1995)

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aboueid, Suzane Mary (2007). Archbishop Elias Zoghby and Orthodox-Catholic Reconciliation. Eastern Christian Publications. ISBN 978-1-892278-69-2. 
  • Dick, Iganatios (2004). Melkites: Greek Orthodox and Greek Catholics of the Patriarchates of Antioch, Alexandria and Jerusalem. Boston: Sophia Press. 
  • The Movement Toward Antiochian Unity. Yonkers, NY: Office of Educational Services, Melkite Greek Catholic Diocese of Newton. 2005. 
  • Yevik, Phillip (1994). «Book Review: Memoires un Eveque '"peu commode" dit-on». Journal of Ecumenical Studies. 31 (1–2): 166. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b AlKindi, oppført som Ilyās Zuġbī, Diamond Catalogue ID for persons and organisations 21740[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12046190s[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ cathedraunitatis.wordpress.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Aboueid (2007), s. 33
  5. ^ Aboueid (2007), s. 34
  6. ^ Elias Zoghby: Ecumentical Reflections; oversatt av Nicholas Samra, s. vii. Fairfax, VA: Eastern Christian Publications, 1998.
  7. ^ Aboueid (2007), s. 38
  8. ^ Aboueid (2007), ss. 39-40
  9. ^ a b Zoghby (1998), s. vii
  10. ^ „A Call For Unity - the Melkite Synod“ Arkivert 24. juli 2008 hos Wayback Machine., 20. september 1996
  11. ^ Yevikc (1994)
  12. ^ „The Desire for Christian Unity“, Eirenikon Editor, 15. november 2007
  13. ^ „Archbishop Elias Zoghby (1912-2008)“, Eirenikon Editor, 18. januar 2008
  14. ^ zoghbi, lest 7. februar 2023
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Elias_Zoghby&oldid=24285661»