Ekstraskattene av 21. februar 1711

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Forsiden av forordningen av 21. februar 1711.

Forordningen av 21. februar 1711, senere kjent som (Skoskatten av 1711), påla det norske folk å betale ekstraskatt av en rekke ting: nye sko, vogner og lystbåter, parykker og fontanger, samt tjenestefolks lønn[1]. Skattene ble lagt på de ting «hvor af de fleeste sig meere til Overdaadighed end af Fornødenhed betiene» og ble altså presentert som en form for luksusskatt. De går under forskjellige navn og kalles ofte skoskatt, parykkskatt og folkelønnskatt. Alle listene inneholder personopplysninger som kan brukes i slektsforskning, men hvilke opplysninger de inneholder henger sammen med hvilken skatt som ble krevet inn. Materialet etter innkrevingen av skattene ligger i serien med fogderegnskaper i Riksarkivet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for ekstraskattene var de store utgiftene til de militære styrkene i forbindelse med Den store nordiske krig. Det umiddelbare behovet for penger ble understreket ved den stadige presiseringen av hvor fort innkrevingen av skattene måtte foregå. I de forutgående år hadde det også vært andre ekstraskatter pga. krigen, og allerede den 1. juni 1711 kom det en ny forordning om ekstraskatter, denne gang en kopp-, heste-, ildsted-, rentepenge- og husleieskatt. Materialet fra disse skattene ligger i de samme arkivseriene som materialet fra ekstraskattene av 21. februar 1711, men de har få personopplysninger.

Forordningen[rediger | rediger kilde]

Punktene 1 - 5 i forordningen redegjør for hvem som skal betale hvor mye skatt for hva, mens punktene 6 og 7 dreier seg om innkrevingen.

  • Pkt. 1 nevner vogner og lystbåter, og det fremgår at eiere av ”Carosser, Chaisser og deslige Vogne med et Decke over” måtte betale 20 riksdaler pr. vogn, mens det for karjoler og lystbåter til eget bruk skulle betales 4 rdl. uansett antall.
  • Pkt. 2 - 3 gjaldt bruk av parykker (menn) og fontanger og andre franske sett eller topper (kvinner). Det skulle betales mellom 1 og 4 riksdaler i skatt for dette, avhengig av hvilken stand brukerne tilhørte. Gamle menn som ”for en eller anden Aarsag skyld ere foraarsagede at bære Peruqve” var unntatt.
  • Pkt. 4 gjaldt skoskatten. Der ble det fastsatt at det skulle betales 6 danske skilling for hvert par sko som ble laget i kjøpstedene og 3 danske skilling for de parene som ble laget på landet, og at innbetalingen av skatten skulle skje av skomakeren. Videre skulle noen personer utnevnes til å stemple alle nye sko for at det ikke skulle skje noen unnaluring. Innkrevingen av denne skoskatten var den som bød på flest praktiske problemer i Norge. Her kjøpte folk på landet sjelden sko gjennom skomakere, men laget dem selv. Nærmere bestemmelser om skoskatten i Norge ble derfor gitt gjennom to brev fra slottsloven på Akershus av 17.04.1711 til henholdsvis amtmenn og byfogder. For å løse problemet i landdistriktene skulle amtmennene pålegge fogdene å kreve skatt av to par sko for hver eneste person i en husstand, også tjenere. I byene ble den enkelte byfogd pålagt å beskikke noen til å stemple alle nye sko med et stempel som byfogden skulle få laget.
  • Pkt. 5 beskriver den såkalte folkelønnskatten. Der defineres tjenestefolk i ordets videste forstand, dvs. som alle som tjente hos noen for hel eller halv årslønn, og det gjaldt alt fra fogder, skrivere og forvaltere, via håndverkssvenner og -drenger til tjenestefolk som fikk lønn i naturalia. Alle disse, uten forskjell, skulle betale 1/6 av lønnen; de eneste som var unntatt var de ”Bønder-Karle” som var innrullert i det militære. Innbetalt skoskatt kunne imidlertid trekkes fra i lønnen før ny skattelegging, ifølge brevet av 17.04.1711.
  • Pkt. 6 redegjorde for når skattene skulle betales: vogn-, parykk- og skoskatten forfalt til betaling presis 4 uker etter at forordningen ble offentliggjort, mens halvparten av folkelønnskatten skulle betales til påske og resten til St. Hans inneværende år.
  • Pkt. 7 forklarte hvordan innkrevingen skulle foregå. I byene skulle øverste myndighet beordre rodemestrene, eller de av borgerskapet som pleide å oppebære skattene, til å gå fra hus til hus og levere ut et trykt formular hvor alle umiddelbart skulle føre opp sin familie og hvem som burde betale. Disse angivelsene skulle straks gis til magistraten som så skulle utarbeide en beregning over hva den enkelte skulle betale for seg og familien. En gjenpart av denne beregningen skulle så skatteoppkreveren ha med seg når han gikk og krevde inn pengene som umiddelbart skulle sendes til stiftamtstuene mot kvittering. På landet skulle alle som bodde i sognet levere en angivelse til presten, som så skulle forfatte et manntall og en beregning som sammen med angivelsene umiddelbart skulle sendes fogden. Fogden skulle deretter kontrollere beregningen og angivelsene og tilføre riktig skatt. Skatten skulle så kreves inn til riktig tid og deretter sendes stiftamtstuene. Det var husbonden eller arbeidsgiveren som skulle betale skattene. Tjenestefolkenes del skulle trekkes av lønnen deres til påske og mikkelsdag, og det var forbudt for tjenestefolkene å sette seg i mot dette. Skulle noen med forsett ha utelatt noe fra angivelsen, måtte vedkommende betale dobbelt skatt av det.

Arkivmaterialet[rediger | rediger kilde]

Protokoll over alle sko laget i Østre kvarter i Christiania i 1711.

I landdistriktene inngår materialet i fogderegnskapene, der de ligger som vedlegg til det ordinære fogderegnskapet for 1711. Materialet er ikke helt ensartet, men kan variere fra fogderi til fogderi. Ofte er det en beregning, eller et hovedmanntall, over alle skattene for hele fogderiet, men like ofte kan skoskatten være skilt ut i et eget legg, fordi det i utgangspunktet ikke var meningen at den skulle kreves inn direkte av folk. I tillegg er gjerne prestenes manntall for det enkelte sogn bevart, sammen med angivelsene. Det er svært sjelden at alle dokumentene i forbindelse med skattene er nummerert direkte som vedlegg til fogderegnskapet, ofte gjelder det bare selve hovedmanntallet, mens prestenes manntall og selvangivelsene har en sekundær nummerering, eller overhodet ingen. Av nummereringen fremgår det at det kan være store mangler blant angivelsene. Videre kan det også ligge andre typer dokumenter i materialet, som f. eks. begrunnede søknader om fritak for skatt.

I byene ble det ikke ført årlige skatteregnskap slik som i fogderiene, men det ble ført egne regnskap over ekstraskatter, og manntallene var da vedlegg til dette. Regnskapet for parykk-, folkelønn- og skoskatt ble noen ganger ført som et selvstendig regnskap, andre ganger sammen med regnskapet for ekstraskattene av 01.06.1711, og i noen tilfeller ble det ført sammen med regnskapet for alle ekstraskatter i årene 1709-11.

Materialet er tilnærmet fullstendig, men mangler for Vesterålen, Andenes og Lofoten fogderi og for byene Fredrikstad med Moss, samt for Kongsberg.

Opplysninger[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder hvilke opplysninger man kan finne i dette materialet, inneholder disse manntallslistene ikke så mange navn som ekstraskatten av 1762. Vi får riktig nok navnet på hovedpersonen i hver familie, også blant husmenn, men hustruer og barn er sjelden navngitt. Disse kan være nevnt med navn i forbindelse med parykkskatten, som bare rammet de såkalt kondisjonerte, og ellers kan det forekomme navn i prestenes manntall som ikke er tatt med i hovedmanntallet.[2]

En spesiell gruppe er imidlertid navngitt i dette materialet: tjenestefolkene. I forbindelse med folkelønnskatten, eller 6.- delskatten som den ofte ble forkortet til i listene, er navnene oppgitt på tjenestefolk. I byene gjaldt dette også for håndverksdrenger og -svenner. Byene mangler imidlertid de manntallene til skoskatten som ble ført i landdistriktene. Der er det isteden ofte bevart protokoller fra skomakermesterne over hvem som har kjøpt nye sko.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arkivmagasinet 2/2000, side 33 ff.
  2. ^ «Noen søkbare skattelister i Digitalarkivet.». Arkivert fra originalen 29. november 2014. 
  3. ^ «Presentasjon av skoskatten på Riksarkivets nettsider».