Einar Solheim
| Einar Solheim | |||
|---|---|---|---|
| Født | 26. nov. 1884 Øyer kommune | ||
| Død | 3. okt. 1973 (88 år) | ||
| Beskjeftigelse | Offentlig tjenesteperson, jurist | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
Einar Solheim (født 26. november 1884 i Øyer, død 3. oktober 1973) var en norsk jurist og embetsmann. Han var i mange år ansatt i Landbruksdepartementet.
Liv[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av gårdbruker Erik Solheim og Randine Vedum fra Øyer i Gudbrandsdalen. Etter middelskole på Lillehammer ble han student i 1904 og cand. jur. i 1908. Deretter ble han advokatfullmektig og oppholdt seg to år i utlandet med et stipend. I 1913 ble han ansatt i Landbruksdepartementet, hvor han ble byråsjef i 1918 og ekspedisjonssjef i 1934.
Fra 1917 deltok han som sekretær i husmannskommisjonen som skulle revidere lovgivningen om husmenn og jordleie. Han var også sekretær i jordkommisjonen, som utredet husmennenes adgang til å skaffe seg egen jord. I slutten av mai 1940 ble han utnevnt til formann i komiteen som Administrasjonsrådet nedsatte for å forberede rikskommissær Terbovens arbeidstjeneste.[1] Han gikk av med pensjon i 1954.
I 1914 utga han ut den rettsfilosofiske boken Ret og uret. Boken fikk ingen oppmerksomhet da den utkom, men i 1957 utga Carl Jacob Arnholm anmeldelsen «Minneord om en glemt bok»[2] i Tidsskrift for Rettsvitenskap, hvor han roser Solheims «underlige og tankerike arbeide» og skriver at han betrakter det som en samvittighetssak å trekke det fram fra glemselen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Loock, Hans-Dietrich (1972). Quisling, Rosenberg og Terboven. Gyldendal. s. 301. ISBN 8205007985.
- ^ Arnholm, Carl Jacob (1959). Tredve år. Oslo: Tanum. s. 92.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Studentene fra 1904. Oslo: (Grøndahl). 1929.