Edward Irving

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Edward Irving
Edward Irving.jpg
Født4. august 1792
Annan
Død7. desember 1834 (42 år)
Albury
Utdannet ved University of Edinburgh
Beskjeftigelse Teolog
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland

Edward Irving (født 4. august 1792 i Annan i Skottland, død 7. desember 1834 i Glasgow) var en skotsk prest, en av grunnleggerne av irvingianernes frikirke, den såkalte katolsk-apostoliske kirke.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Faren var garver, og nedstammet fra eller var knyttet til de franske hugenotter som var kommet til danne delen av Skottland lenge før. Morssiden var bønder eller selveiere i Annandale. Første del av skolegangen fikk han på en skole drevet av Peggy Paine, i slekt med Thomas Paine (forfatter av Age of Reason), og deretter gikk han på Annan Academy der han ble undervist av Adam Hope, som er omtalt i Reminiscences av Thomas Carlyle. Irving studerte så ved universitetet i Edinburgh.

Virke[rediger | rediger kilde]

Edward Irving, skisse fra 1823

Irving ble i 1822 predikant ved den skotske presbyterianske kirke i London. Der fikk han snart allmen oppmerksomhet ved sine kraftfulle prekener. Han hadde apokalyptiske intresser - noe som ved tiden rett etter Napoleonskrigen og de store politiske omveldninger lå luften og i England også hadde sammenheng med den evangeliska vekkelse] - kom han til den overbevisning at hele den kirkelige utvikling var et frafall fra kristendommenm og at den apostoliske kirkes nådegaver (karismer) kunne og burde fornyes ved bønn og tro; i særdeleshet framkom også i hans vennekrets i det minste tungetale.

Irving kom også til det standpunkt at Kristi menneskelige natur hadde arvesynd, men ved den guddommelige natur kraft hadde overvunnet den. For alt dette ble Irving avsatt fra sitt embete i 1832 og ekskommunisert av den skotske generalsynode. Ansette venner fra anglikanerne, blant dem den rike bankier, senere «apostel» Henry Drummond, tok seg av ham og gav ham midler til å danne egen menighet. Dens hovedsæregenhet ble at de apostoliske embeder der skulle fornyes.

Irving, som selv sørget over at hans navn skulle gis til det av Herren påbegynte verk, døde snart, nesten glemt. han døde under en reise til Skottland, bare 42 år gammel.

Dette var før hans kirke hadde begynt å utfolde seg for alvor. Men han hadde inspirert profeter, som utvalgte 12 apostler som den nyw kirkes høyeste ledere, som i pakt med Efeserbrevet 4,4 innviet evangelister og hyrder; de sistnevnte ble forestandere for hver sin lokalmenighet med seks eldste og seks diakoner under seg.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • For the Oracles of God. Four Orations (1823)
  • For Judgment to Come (1823)
  • Einleitung zu George Horne, A Commentary on the Book of Psalms (1825)
  • Babylon and Infidelity Foredoomed (1826)
  • Einleitung zu Juan Josafat Ben-Ezra [= Manuel de Lacunza], The Coming of Messiah in Glory and Majesty (1827)
  • Sermons (3 Bände, 1828)
  • Exposition of the Book of Revelation (1831)

Hans samlede verker utkom i fem bind 1864–65, utgitt av Gavin Carlyle.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Margaret Oliphant: The Life of Edward Irving, Minister of the National Scotch Church, London. 2 Bände. Hurst & Blackett, London 1862.
  • Theodor Kolde: Edward Irving. Ein biographischer Essay. Deichert, Leipzig 1901.
  • Andrew Landale Drummond: Edward Irving and his Circle, including some consideration of the ‘Tongues’ movement in the light of modern psychology. James Clarke, London 1937.
  • Henry Charles Whitley: Blinded Eagle. An introduction to the life and teaching of Edward Irving. SCM, London 1955.
  • Charles Gordon Strachan: The Pentecostal Theology of Edward Irving. Darton, Longman & Todd, London 1973.
  • Arnold Dallimore: The Life of Edward Irving, Fore-runner of the Charismatic Movement. Banner of Truth Trust, Edinburgh 1983.