Dot com-boblen

Dot com-boblen (også kalt IT-boblen) var en finansboble som varte fra omtrent 1995 til 2001 (med et høydepunkt 10. mars 2000 da NASDAQ-indeksen nådde et toppunkt med 5132,52 poeng) hvor aksjemarkeder i vestlige land opplevde en enorm vekst i den nye internettsektoren og beslektede sektorer. Perioden ble karakterisert av opprettelsen av en rekke nye internettbaserte selskaper, ofte kalt dot com-selskaper. En kombinasjon av hurtig stigende aksjekurser, mange enkeltpersoners investeringer i aksjemarkedet og lett tilgjengelig risikokapital skapte et miljø hvor mange av disse foretakene så bort fra standard forretningsmodeller og fokuserte på å øke markedsandelene framfor å fokusere på bunnlinjen. Mange har datert starten på boblen til 9. august 1995 da Netscape ble børsnotert.

Bakgrunn

Medias fokusering på Internetts muligheter, først og fremst i Nord-Amerika, Storbritannia og Skandinavia, fikk mange til å få opp øynene for internett og det ble mange diskusjoner rundt hvilken måte dette skulle forandre eksisterende forretningsmodeller og klassisk forretningslogikk. I takt med at Internett fikk stadig flere brukere verden over og den gjennomsnittlige oppkoblingshastigheten mot Internett økte i takt med billigere oppkoblingskostnader og forbedret teknologi framstod mulighetene til å gjøre forretninger som nærmest uuttømmelige.

Selv om det var vanskelig å få oversikt over hvilke effekter Internett skulle få på menneskers hverdag og måten vi kommuniserer og gjør forretninger på, var det tydelig at Internett kunne påvirke alt. Suksessen med Internettbokhandelen Amazon.com var allerede et faktum, og mange bransjer fryktet at de skulle bli forbigått av nettaktører på samme måte som den amerikanske bok- og musikkindustrien hadde blitt. Dette gjorde at det i begynnelsen av denne perioden dukket opp mengder av foretak som håpet på å bli like fremgangsrike som Amazon.com når konsumentenes kjøpsvaner ble forandret. I slutten av perioden ble stadig flere forretningsidéer rettet inn mot salg mellom forretninger. Samtidig begynte eksisterende selskaper å lansere sine egne nettsatsninger som en del av sin virksomhet, men iblant også som helt frittstående selskaper.

Boblen vokser

Venturekapitalistene så den rekordstore veksten verdiene på dot com-selskaper, og handlet derfor raskere og med mindre forsiktighet enn vanlig. Risikoen ble spredd ved å starte mange selskaper i samme nisje for så å la markedet bestemme hvilke av disse som skulle lykkes. Det lave rentenivået i 1998-99 hjalp til med å øke tilgjengeligheten av startkapital. Selv om flere av de nye gründerne hadde realistiske planer og administrative evner manglet likevel flertallet disse egenskapene, men var likevel i stand til å selge sine idéer til investorer fordi dot com-konseptet var upløyd mark og så ut til å kunne gi gode avkastninger.

Dot com-selskapenes forretningsmodell baserte seg på å høste frukter av nettverkseffekter ved å operere med underskudd i startfasen for å kunne bygge markedsandeler og merkevarebevissthet. Disse selskapene satset på at når merkevaren hadde fått feste hos folk kunne de selge sine tjenester med god profitt senere. Mottoet «bli stor fort» reflekterte denne strategien. Under tapsperioden var selskapene avhengige av risikokapital og salg av aksjer til enkeltpersoner for å dekke inn sine utgifter. Nyhetens interesse kombinert med vanskeligheten med å sette en verdi på selskapene sendt mange aksjekurser til himmels og gjorde de opprinnelige aksjeinnehaverne styrtrike på papiret.

Historisk kan dot com-boblen sammenlignes med en rekke andre teknologiinspirerte bobler i fortiden, som jernbanen i 1840-årene, bil og radio på 1920-tallet, transistorelektronikk på 50-tallet og hjemmedatamaskiner og bioteknologi på begynnelsen av 80-tallet.

Boblens selvforsterkende effekt

I finansmarkedet er en finansboble en selvforsterkende økning i aksjekurser innenfor en spesiell bransje. Begrepet kan ikke brukes med sikkerhet før etter at boblen har sprukket og aksjekursene har rast nedover igjen. En boble inntreffer når tilskuere registrerer en hurtig vekst i verdi og bestemmer seg for å kjøpe med en forventning om videre økning heller enn at aksjene er underpriset. Mange selskaper blir på denne måten grovt overpriset i forhold til den reelle verdien på selskapet. Når boblen så sprekker går mange selskaper dukken.

Dot com-modellen hadde en innebygget svakhet; et stort antall selskaper hadde den samme forretningsplanen, å monopolisere sine respektive sektorer gjennom nettverkseffekter, og det var tydelig at selv om mange hadde gode og realistiske planer kunne det maksimalt være en nettverkseffektvinner i hver sektor og dermed ville de fleste selskapene med denne forretningsplanen feile. Faktum var at mange sektorer ikke engang kunne bære ett selskap drevet av nettverkseffekten alene.

Til tross for dette ble noen få gründere svært rike når deres selskaper ble kjøpt opp på et tidlig stadium av boblen. Deres suksess gjorde at boblen vokste seg enda større. Privatpersoner investerte i aksjer som aldri før, og pressen meldte om mange som sluttet i jobbene sine for å bli daghandlere på heltid.

Boblen sprekker

Da kleskjeden Boo.com ble lansert våren 1999 var det det mest omtalte dot-com-selskapet som tiltrakk seg noen av de tyngste investorene og de mest kjente motehusene for å selge streetwear på nettet. Siden var så teknisk avansert at de fleste kundene ikke kunne laste inn den og kundene uteble. I mai 2000 gikk selskapet under i en spektakulær konkurs som ble mye analysert og omtalt, og det ble begynnelsen på en tilknepping for hele bransjen.

I takt med dette begynte dot com-selskapene å få krav fra sine eiere til å kunne vise til substanser i selskapet ifølge den gamle økonomiens måte å regne på og snart begynte mange selskap å legges ned, gå konkurs eller selges.

Da boblen til slutt sprakk, forårsaket den store økonomiske tap over hele verden, og mange ble arbeidsløse. De fleste av de tidligere så verdifulle opsjonsprogrammene ble verdiløse.

Dot com-boblen betraktes i dag først og fremst som et markedspsykologisk fenomen, en spiral av overvurderinger av foretak som ligner den som rammet boligmarkedet på 1980-tallet eller tulipanmarkedet på 1630-tallet.

Y2K

Det har blitt antatt at År 2000-problemet (Y2K) skal ha bidratt til kollapsen i bransjen. I forkant av år 2000 vokste konsulentselskapene og databedriftene på å rette opp det såkalte «Y2K-problemet». Dette var kostbare operasjoner, og mange bedrifter benyttet sjansen til å oppgradere datautstyret sitt. Like etter opplevde IT-bedriftene en svikt i salget av varer og tjenester, samtidig som de var overbemannet.