Diskusjon:Vedaene

Dette er da skammelig dårlig?

Dette oser av etnosentrisme. Beklageligvis er ikke nøytralitetsidealet til Wikipedia ennå forstått utover det noe forgangne objektivitetsidealet, som stadig lider under sin unødvendige og misforståtte fredløsning av det subjektive. Nøytralitetsidealet burde, etter mitt skjønn, ikke bare forholde seg til ens pregning av ideologi og tilsvarende strømninger som dannes av ens livshorisont. I forlengelsen av dette idealet burde vi etterstrebe også en interkulturell nøytralitet. Dette innebærer selvfølgelig at en kommer frem til anerkjennelsen av at viten og vitenskap ikke er reduserbart til metode, som er kulturelt betinget, og ikke er et mono-kulturelt fenomen, slik heller ikke demokrati og frihet er det. Jeg tror vitenskapshistorie vil vise de fleste at vitenskap oppstår, ja, virkelige vitenskaplige fremskritt og oppdagelser oppstår i møter mellom kulturer og sivilisasjoner; hvor motet er stort og fordommene stadig mindre. Og motsatt, der hvor klamringen til etniske og mono-kulturelle symboler og tradisjoner er størst er vitenskapens vilkår dårligst.

Jeg synes det er på sin plass å ta opp denne diskusjonen her; for hva Vedaene er, må sammenlignes med hva Torahim og Tanakha er for de Jødiske kulturene, Koranen for de Muslimske miljøene, og det glade budskap for kristne. For en spirituelt søkende, og praktiserende person, for de folka innen disse kulturkretser som snarere identifiserer seg som religiøse enn som tilhengere av de respektive religionene fra et verdi-konservativt ideologisk perspektiv, og som i sin religiøse kontemplasjon benytter seg av skrifter, som på forskjelligartet vis står som helliggjorte (kanoniserte), har, vil jeg hevde, det til felles at de tolker skriftene som først og fremst refererende til en transcendental virkelighet, eller en åndelig virkelighet som en kan erkjenne gjennom å avsløre de flerfoldige lag av illusjon som en måtte oppdage; være seg arvede tolkningsrammer, kulturelle og språklige betingelser; ja selv biologiske og perseptive betingelser vil i slike sammenhenger forstås som illusoriske. Altså det motsatte av hva en fornemmer med en fundamentalistisk lesning; en lesning som snarere kjennetegnes av å knapt kunne kalles lesning i det hele tatt, langt mindre refleksjon, og absolutt ikke grunning - en materialistisk lesning.

Derfor ser jeg det ikke som riktig å beskrive Vedaene som utelukkende gamle skrifter og fortellinger fra India. På samme måte som Euangeliet (gledesbudet) er en åndelig realitet, for den kristne mystiker; ikke bare fire tekster, pluss noen apokryfe, skrevet i de tidligste rundene av vår alminnelige tidsregning, må en kunne løfte blikket å se at Vedaene, fra et vedisk perspektiv, innebærer den mystiske viten vitenskapene dreier seg om. Det bør endog komme fram at vedaene sånn sett er vitenskapene selv (i en transcendental forstand), like mye samtid som fortidig tradisjon. Ayurveda tilhører selvfølgelig vedaene. Man bør endog se at den moderne vitenskap har sin rot i den vediske tradisjonen. Det er også viktig å se at Vedaene er en høyst levende vitenskapstradisjon, eller visdomstradisjon;

Om vi nå ennå holder oss til den tradisjonelle forståelsen av vedaene, så snakker man om fire oppdelinger, eller nivåer av veda, viten. Jeg tror man gjør klokt i å forholde seg til at denne oppdelingen, og vedaene i det hele tatt, også er fullstendig kosmologisk, - slik også fortelleren Vyasa (som fra sanskrit kan oversettes med den som skiller, og tillike blir kallt Krishna Dvaipayana) og følgelig kan identifiseres med det fullstendige og ideale mystiske vesen alle og alles inkarnasjon (jf. Krishna) er en legemliggjøring av, som alle skapelser strømmer utfra, innenfor denne rammen av forståelse. Jeg prøver herved å ta fram en tilnærming til temaet, vedaene, som jeg ikke har ambisjoner, eller direkte ønske om skulle kunnet gå inn på innholdssiden, men for å vise en dialektisk motsvarenhet (dette er jo diskusjonssiden) i forhold til objektivitetskriteriet som jeg i min drøfing finner blir feilaktig i forhold til et åpnere nøytralitetskriterium. Men misforstå meg rett. Jeg argumenterer ikke for min subjektivitet, men en syntese som åpner for intersubjektivitet, liksom jeg på et større plan tar til orde for en nøytralitet som også er interkulturell:

Rig veda: Påkallelsens vitenskap: Bestående av ti bøker, kallt og ansett som mandalaer - 'kretser', eller 'refreng'. 'Rig' betyr 'vers', eller 'regel' (mulig også etymologisk forbundet), eller 'regle'.
Yajur veda: Elskovens vitenskap: Denne deles i Shukla yajur veda og Krishna yajur veda, (som gjør at noen [1] regner vedaene som delt i fem. Sjukla og Krisjna brukes også om ebbe og flo, eller månens voksende fase og dens synkende fase, eller lysnende og mørknende. 'Yajur' er offerhandlingen, eller ritualet, gjerne forstått som en elskovsakt. Ofringens vitenskap ville vært den mest tradisjonsbundne oversettelsen, og sikkert riktige (jeg har ingen illusjon om at min forståelse-oversettelse, 'elskovens vitenskap' ville blitt stående). Likevel tror jeg at den er i overensstemmelse med den opprinnelige Yajur vedaen, og mer forklarende. Den lysnende yajur veda [2] - forstått som veien opp mot høydepunktet, sammensmeltningen, ritualets klimaks, består i 40 Adhyaya'er, som kan oversettes med lengsler, håp eller sanger. Den mørknende yajur veda[3] , kan forstås som nedstigningen fra klimaks, består i seks Kanda'er, som kan oversettes med 'sammenføyninger', eller 'knuter'.
Sama veda: Hymnens lenkers[4] vitenskap. Både i sanskrit og i gresk eksisterer tvetydigheten mellom ekteskap, eller dette 'sammen' som vi gjerne sier, og sang eller hymne. Det kan legges til at saama også kan bety sinnsro, en tolkning som brukes i yogisk praksis i forbindelse og forståelse av samaveda. I en utstrakt forstand er Samaveda ikke noe annet enn musikkvitenskap; men ennå mer, det skal ikke forstås som en utvendig avdeling i forhold til Rigveda, det er ordene, mandalaenes elementer, forstått som noter og omvendt, i tillegg til komposisjonen av ordene og tegnene, og musikken. Samavedaens hensikt, det du lærer er Samagana - figurlig, det å høre og uttrykke Ganapati, den kosmiske mestertrompetisten, og Vyasas følgesvenn - filosofien og vitenskapen, i anvendt form, som forbinder tanke, lyd og musikk [5]
Atharva veda: Alle vedaene er knyttet til et medisinsk rituale, eller sermoni, hvor medisinmannen, Agni - jf. Agnus dei og den rensende ild, men også den guddommeliggjorte gaut, offerpresten, hvorav vi har det norrøne gudsbegrepet fra - og Soma, den hellige medisinen, er gjennomgående figurer og begreper. Atharvan, den som tenner og passer på og slukker ilden, nær sagt sermonien, den rituelle sirkelens ånd, regnes som den førstefødte av Brahmans barn, født rent ut av hans tanke, framstilles som far til Agni/Angiras. Atharvan hører vedaen direkte, sammen med Agniras, dog kan man se på Atharvaveda, som oppsamlingen av det Agni, presten eller bedre medisinmannen, ikke hører, fordi han er opptatt med å skrike ut sine hymner, til Agni, og så videre. 'Ras' betyr gjerne skrik, og Angiras, tolkes gjerne som Agnis skrik. Slik kan Atharvaveda forstås som en påminnelse om eksistensens ironiske paradoks.

I tillegg kommer Upanisjadene, som også kalles Vedanta, "Vedaenes fullendelse". Alle Upanisjadene, tradisjonelt 108 i tallet, forbindes med de fire (eller fem) opprinnelige vedaene.

For vi snakker her om hele vår indoeuropeiske kulturarvs røtter, fra det indiske subkontinentet; et enormt materiale, og de primære kildene til innsikt om den eller de orientalske og oksidentalske sivilisasjonenes fellesskap, foruten den store floraen av samtidig kultur som fremdeles kalles vedisk. Vi vet i dag at buddhisme og særlig hinduisme er begreper som har oppstått i vesten, og som til dels er misvisende, i det minste reduserende uttrykk for en langt mer kompleks virkelighet, som tilsvarer hele spennet fra filosofi og vitenskap til religion og esoterikk, åndelig praksis, medisin og kunst. Skillelinjene og kategoriene i vår skolastiske arv er ikke direkte overførbare; uten at dette innebærer at Den Andre sivilisasjonens skolastikk, i dette tilfelle den vediske skolastikken, er underordnet. Snarere er det tvert imot; for den vestlige skolastiske tradisjon, gjennom den Hellenske sivilisasjon har sin rot i den vediske sivilisasjonen, jeg synes man godt kan, i den sammenhengeng peke på forbindelseslinjen fra den vediske sivilisasjonen til den avestisk-babylonsk-mediske (magiske) kulturkrets og dennes monumentale pregning på den antikke judaisk-egyptiske; om en opprettholder en sentrering på den judeo-kristen-muslimske tradisjonen. I tilfelle man sverger til denne myto- og historiografiske tradisjonen bør en også anerkjenne den vediske sivilisasjonen, det vil si kulturkretsen som bygger på vedaene, som hebraisk, da mytemene som ligger til grunn for det Hebraiske er fortellingen om storflommen gjennom Heber/Eber, far til Peleg, og sønnesønn til Sem (Kam og Jafet) (jf. Semitt), sønn av Noah. (H)Eber er syvende far i huset (ennå i live) da A'Bra(ha)m blir født.

For å unngå misforståelser vil jeg understreke at jeg ikke påberoper det bibelske noen som helst vekt i forhold til historisk detalj/materiell historie, men dets betydning for historiografiens egen historie går det ikke an å komme fra; eller for etnografien til samtlige folk innenfor den jøde-kristne-muslimske innflytelsessfæren. Skriftenes historisitet i seg selv, og tilknytning til muntlige tradisjoner (jf. mytologi) som igjen har sin historisitet, og berøringspunkter med eksempelvis arkeologi, språkvitenskap (etymologi) og rettslære kommer man heller ikke unna. For å understreke forskjellen mellom historiografi og historiologi, etnografi og etnologi: Jeg mener man ikke engang kan bruke Torahim eller Tanakha som referanse, enn mindre som begrunnelse for et koherent, biologisk jødefolk. En spirituell lesning (jf. kabbalistisk) av de hellige skriftene innebærer at historiene må forstås snarere adventisk (for å bruke et mildere, eller mer kommuniserende begrep enn profetisk), hvor hensikten er ideal og spirituelt opp-dragende, og ikke bundet til jord og blod, eller materielt deskriptivt. Derfor er en jøde, i min, og visse kabbalistiske linjer, esoterisk ideal, dem som holder seg til tolvstammelæren, og genuint holder seg til den Abrahamittiske nomadiske impulsen, som ikke anerkjenner den skadelige lag-, eller klassedelingen som ble resultatet av de tidlige by og statsdannelsene (Sivilisasjonens vugge - Ur i Kaldea). --Xactnorge (diskusjon) 3. aug 2012 kl. 04:09 (CEST)

Det er mye bra i det du skriver. Prøv gjerne å skrive det inn i selve artikkelen. Det kanskje største problemet er at artikkelen ikke har en eneste kildehenvisning så langt. Gabriel Kielland (diskusjon) 3. aug 2012 kl. 14:29 (CEST)