Dialogus creaturum
Dialogus creaturum (egentlig Dialogus creaturum optime moralisatus eller Dyalogus creaturarum moralizatus), Dialoger om skapelsens sedelære, er en fabelsamling på latin bestående av 122 dialoger.
Forfatterskap[rediger | rediger kilde]
Det er blitt foreslått to forskjellige forfattere av verket, Mayno de Mayneri (en lege i Milano, død 1376) og Nicolaus Pergamenus (fra Bergamo), som begge levde på 1300-tallet.[trenger referanse]
Trykt bok[rediger | rediger kilde]
Dialogus creaturum ble senere trykket. Boktrykkerkunsten gav den stor utbredelse. Den ble utstyrt med tresnitt av Gerard Leeu og trykket i latinsk utgave i 1480 i Gouda; en nederlandsk versjon ble utgitt av Leeu i 1481. Han fikk trykket flere utgaver i 1486 og 1491 i Antwerpen, dit han hadde flyttet sitt officin i 1484. Likeså utkom i 1481 en utgave i Köln, utgitt av Conrad Winters de Homborch. I 1482 oversatte Colard Mansion i Brugge verket til fransk og anferdiget to manuskripter, hvorav ett befinner seg på det østerrikske nasjonalbibliotek (Cod. 2572). Jean Bellot utgav den i 1500 i Geneve, Claude Nourry i 1509 i Lyon og Pigouchet i 1510 i Paris.
Sveriges første trykte bok[rediger | rediger kilde]
Den ble den første boken som ble trykket i Sverige. Det var den 20. desember 1483 på nåværende Riddarholmen der Johann Snell fra Rostock hadde sitt trykkeri. Fem eksemplar av denne utgave, som ble håndkolorert, er bortsatt bevarte.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
De 122 frittstående delene av Dialogus minner i meget om moderne barneeventyr.[trenger referanse] I hver dialog treffes menneskeliggjorte vesener, og de kortfattede fortellingene formidler et enkelt moralbudskap som forklerande avslutter dialogen.[trenger referanse] Moralen berører jordiske bekymringer og er hentet fra forskjellige etiske autoriteter som Bibelen, kirkefedrene og antikkens filosofer. Flere av fanlene er fra Æsop, som Løvens andel, Frosken og oksen og Ulven og lammet.
Tittelens «dialoger» skyldes den doble forfatterrollen, der fortellingen anskueliggjør det påfølgende sitatet.[trenger referanse] Antagelig har fablene blitt benyttet av prester som inspirasjon til prekenen.[trenger referanse]
Et fotolitografisk avtrykk av 1483 års utgave ble utgitt i 1883. I samband med svensk boktrykks 500-årsjubileum 1i 983, utgav Michaelisgillet i samvirke med Bra Böcker en faksimile av denne bok med oversettelse og kommentar.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Dieter Lohmeier: Snell, Johann. I: Olaf Klose, Dieter Lohmeier (utg.): Biographisches Lexikon für Schleswig-Holstein und Lübeck. Bind 10. Wachholtz, Neumünster 1994, ISBN 3-529-02650-6, s. 367–369.