Transamazônica

Transamazônica (BR-230, offisielt navn: Rodovia Transamazônica – «Den transamazonske hovedvei») er en hovedvei i Brasil. Den ble åpnet 27. august 1972 og er over 4 223 km lang, den tredje lengste hovedveien i Brasil. Den begynner ved byen Cabedelo ved Atlanterhavet og går vestover gjennom delstatene Paraíba, Ceará, Piaui, Maranhão, Tocantins, Pará og Amazonas, hvor den ender ved byen Lábrea.

Historie[rediger | rediger kilde]

Prosjektet ble igangsatt under militærstyret til president Emílio Garrastazu Médici, og formålet med veien var å integrere de nordlige delene av Brasil med resten av landet, og også med Colombia, Peru og Ecuador. En annen viktig målsetning var å avhjelpe virkningene av tørken som rammet de nordøstre delstatene, ved å sørge for en rute inn til stort sett tomt land som kunne bosettes, inne i regnskogen.^[1]

Veien var opprinnelig planlagt å strekke seg helt til Stillehavet, med en total lengde på nær 8 000 kilometer, og den skulle være asfaltert over hele lengden. Fortsettelsen av veien til Peru og Colombia ble imidlertid droppet, og prosjektet endret til å stoppe i Benjamin Constant, en lengde på 4 977 km, men byggingen ble stanset i Labrea, slik at veien i dag er totalt 4 223 km lang. På grunn av høye byggekostnader og Brasils finanskrise på slutten av 1970-tallet ble også bare en mindre del av veien asfaltert, fra starten i øst til rundt 200 km før Marabá.

Byggingen av veien bød på store utfordringer ettersom byggeplassene lå svært langt unna. Arbeiderne som bygde veien var ofte isolert og uten kommunikasjon i månedsvis, og deres eneste kontakt med omverdenen var sporadiske besøk til nærliggende byer. Transport til byggeplassene foregikk hovedsakelig med fly til midlertidige rullebaner og med båter langs elvene.

Karakteristikk[rediger | rediger kilde]

I Paraíba er veien den viktigste åren for transport av mennesker og varer innen delstaten og til havna i Cabedelo og mellom byene Joao Pessoa og Campina Grande, de største økonomiske sentrene i delstaten. Veien er av god tilstand til grensen mot delstaten Ceará.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det igjen påbegynt asfaltering av nye 800 kilometer, som er planlagt fram til byen Altamira ved elva Xingu. Per desember 2009 var det også startet asfaltering mellom byene Rurópolis og Itaituba og videre nordover på veien til Santarém. Vest for Itaituba er imidlertid veien fortsatt urørt, og den er på enkelte steder bare rundt 2 meter bred. Mangelen på fast dekke skaper mange problemer. Ferdsel på de ikke-asfalterte delene av veien er ekstremt vanskelig i regntiden i regionen mellom oktober og mars.^[2] Biler blir ofte sittende fast i den gjørmete og dårlig konstruerte veien, og i den tørre årstiden er veien ofte full av hull som ødelegger kjøretøyene.

Veien har indirekte vært årsak til mye avskoging i regnskogen i Amazonas^[3] ved å gjøre det lettere å frakte tømmer ut av området. Satellittbilder viser hvordan veiene øker avskogingen ved at sideveier som går vinkelrett ut fra BR-230 gjør det mulig for tømmerhoggere å trenge dypere i de omkringliggende jungelområdene. Disse sideveiene ble opprinnelig laget for å åpne opp land for jordbruk, under regjeringens motto «land uten folk for folk uten land»^[4].

En ferdigstillelse av Transamazônica har vært forhindret av motstand fra mange kanter. På den ene siden er det vanskelig terreng, og veien må mange ganger krysse de sør-nord-gående dalførene til Amazonas' sideelver. I regntiden øker elvenes vannføring og bredde enormt, noen ganger til mer enn 50 kilometer med oversvømte sumper, og veiene blir regelmessig ødelagt en til to ganger. Dernest er det politisk motstand fra statene i vest, hovedsakelig Peru og Bolivia, som frykter et brasiliansk hegemoni som kan muliggjøres gjennom bygging av et veinett. Det er også sterk kritikk mot prosjektet fra urfolk og miljøvernere som frykter overutnyttelse av regnskogen i Amazonas og ødeleggelse av skogen langs veien.