Defibrillator

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En vanlig forekommende defibrillator på norske arbeidsplasser

En defibrillator, også kalt hjertestarter, er et medisinsk teknisk hjelpemiddel for kontrollert å avlevere strøm til pasienter med rytmeforstyrelser i hjertet (arytmi). Enkelte av disse rytmeforstyrrelsene gir ikke pumpeeffekt i hjertet og kan oppfattes som hjertestans. Det finnes både interne defibrillatorer og eksterne defibrillatorer.

Prinsipper[rediger | rediger kilde]

En defibrillator kan slå ut en hjerterytme som ikke gir blodsirkulasjon, altså en rytme der hjertet slår, men ikke på riktig måte. For at hjertet skal kunne pumpe blod effektivt, må det trekke seg sammen slik at blodet blir presset fra hjertets forkammer og ned i hjertekamrene, og videre ut av hjertekamrene. Hvis hjertets sammentrekninger er blitt forstyrret, for eksempel av et hjerteinfarkt, kan det lede til at sammentrekningene i hjertets muskelceller blir usystematiske, og hjertet vil skjelve i stedet for å slå. Dette kalles ventrikkelflimmer (VF).

En annen problemstilling er at hjertet av forskjellige årsaker kan slå så fort at det ikke rekker å fylle seg med blod før det trekker seg sammen på nytt. Da vil det heller ikke kunne opprettholde blodsirkulasjon. Dette kalles ventrikkeltachychardi (VT). Det er primært ved disse to tilstandene at en defibrillator kan hjelpe i akuttsituasjoner.[trenger referanse]

Støtet fra defibrillatoren lader ut den elektriske ladningen i alle hjertets muskelceller samtidig. Målet er at hjertets sinusknuten skal klare å gjenvinne kontrollen og starte opp igjen med en regelmessig, sirkulasjonsgivende pumping, kalt sinusrytme.[trenger referanse]

Atrieflimmer, som er en rask rytme i forkamrene og en uregelmessig rytme i hjertekamrene kan behandles med planlagt elektrokonvertering, også kalt defibrillering i narkose. Det er vanlig å gi blodfortynnende tablettbehandling om rytmen har vart lenger enn 48 timer siden det er øket fare for dannelse av blodpropp ved atrieflimmer.[trenger referanse]

Fare ved bruk av defibrillator[rediger | rediger kilde]

Defibrillatorene gir et strømstøt som er farlig om andre enn pasienten får strømmen igjennom kroppen. Nyere defibrillatorer gir ikke støt uten at det registreres en hjerterytme som trenger defibrillering, og er dermed betydelig tryggere siden støt ikke gis uten at det er nødvendig.

Hjertestarterregisteret[rediger | rediger kilde]

Det offentlige Hjertestarterregisteret på www.113.no synliggjør hjertestarteren for 113-sentralene i Norge. Hjertestarterregisteret ble opprettet 4. april 2017 og viser hjertestartere i kartet på alle 113-sentralene, slik at det kan henvises til nærmeste hjertestarter når noen ringer 113. Hjertestarterregisteret driftes av helsemyndighetene ved Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin (NAKOS).

Typer defibrillatorer[rediger | rediger kilde]

Manuelle defibrillatorer[rediger | rediger kilde]

Likestrøm-sjokket leveres fra en kondensator i den eksterne defibrillatoren, som må lades opp like før sjokket skal gis. Ved ekstern elektrokonvertering kan kondensatoren lades så høyt som til 7500 Volt. Energimengden angis i Joule (J; 1 J = 1 WS (wattsekund)), og denne energien avgis i løpet av ca. 5 ms. Mens sjokket avgår er det bare kondensatoren i defibrillatoren som er koblet til elektrodene og pasienten, slik at skade på elektronikken i defibrillatoren unngåes.

Halvautomatiske defibrillatorer[rediger | rediger kilde]

Halvautomatiske defibrillatorer (Eng: Automatic External Defibrillator (AED)) er moderne maskiner som er programmert til å gjenkjenne de to vanligste formene for sjokkbare arytmier, ventrikkelflimmer og ventrikkeltachychardi

Operatøren av disse maskinene trenger ikke være helsepersonell, og noen form for delegering er ikke nødvendig for legfolk. Operatøren trenger bare å slå på defibrillatoren, feste elektrodene korrekt på pasientens bryst så vil maskinen analysere hjerterytmen og gi instruksjon om hva som skal gjøres. Hvis maskinen anbefaler støt vil den lade opp kondensatoren. Talebeskjeder og lyssignal forteller operatøren at maskinen er klar til å avgi støt. Det er operatøren som må trykke på knappen for å avgi støt, dette for å hindre at andre er i kontakt med pasienten når støt avgis, og for å hindre feilindisert støt. De avgir vanligvis 150 Joule[trenger referanse], og kan sjelden lades opp til mer enn 2300 Volt.[trenger referanse]

Slike maskiner blir i økende grad utplassert på hoteller, kjøpesentre, kollektivknutepunkter og lignende, og personell som jobber på de aktuelle stedene kurses i bruken av disse. Håpet er at dette på sikt skal redusere antall brå dødsfall av hjertestans.

Helautomatiske defibrillatorer[rediger | rediger kilde]

Helautomatiske hjertestartere både analyserer, lader opp og utløser sjokk helt uten annen brukermedvirkning enn at operatøren må koble på elektroder og slå på apparatet. Det er per idag ingen kliniske studier som tyder på at slike defibrillatorer er mer eller mindre effektive enn de halvautomatiske. Det er imidlertid enighet i fagmiljøene (Guidelines 2005)[klargjør] om at slike maskiner ikke bør brukes utenfor helsevesenet før ytterligere studier og betenkninger fra autoriteter rundt sikkerheten ved disse foreligger. Det er en mulighet for at slike defibrillatorer kan sørge for hurtigere avlevering av det første sjokket, men man mister den brukerkontrollen man har med de halvautomatiske.

Intern defibrillator (ICD)[rediger | rediger kilde]

For pasienter med hjertesykdom eller medfødt hjertefeil, som tidligere har hatt hjertestans og hjerterytmer som trenger defibrillering, kan det være aktuelt å få operert inn en helautomatisk, intern defibrillator. Stadig flere nordmenn får slik hjertestarter.[trenger referanse] Defibrillatoren kan gi elektriske støt når hjertet plutselig får en rytme som ikke gir pumpeeffekt, og er en meget effektiv måte å unngå plutselige dødsfall på.

Defibrillator-boksen, som er litt lengre og tynnere enn en fyrstikkeske, kobles til hjertet via en elektrode igjennom en av blodårene. Pasienten får lokalbedøvelse eller full narkose under inngrepet som tar en times tid. Pasienten kan normalt utskrives fra sykehuset neste dag. En liten datamaskin i den implanterte boksen analyserer hjerterytmen hele tiden, og er klar til å gi et strømstøt om feil hjerterytme oppstår.

I tilfelle hjertet slår svært fort (ventrikkeltachycardi), sender den ut et elektrisk støt på ca. 32 joule. Dersom hjertet stopper helt (ventrikkelflimmer), sender den også ut et støt på 32 joule. Noen interne defibrillatorer og kan også fungere som pacemaker. Hjertets aktivitet og eventuelle støt fra defibrillatoren blir hele tiden registrert, slik at hjertespesialisten kan lese av dette ved neste konsultasjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]