David Starkey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
David Starkey
Født3. jan. 1945[1]Rediger på Wikidata (79 år)
Kendal
BeskjeftigelseHistoriker, radiovert, skribent, TV-programleder
Utdannet vedFitzwilliam College
NasjonalitetStorbritannia
SpråkEngelsk[2]
Medlem avSociety of Antiquaries of London
Royal Historical Society
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire
Fellow of the Society of Antiquaries (–2020)[3]
Fellow of the Royal Historical Society
Medlicott Medal (20012020)[4][5]
DebutThis Land of England (1985)
(sammen med David Souden)
IMDbIMDb

David Robert Starkey (født 3. januar 1945) er en britisk historiker med tudortiden som sitt spesiale.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Starkey var det eneste barnet av en fattig kvekerfamilie i Kendal i Westmorland (i dag Cumbria) i England. Hans mor, en sterk personlighet, hadde en mektig innflytelse i Starkeys unge år, mens han har portrettert sin far som en vennlig om enn noe kraftløs mann.[trenger referanse]

Til tross for at han led av smertefulle fysiske funksjonshemminger (polio og en dobbel klumpfot) gjorde Starkey det bra på skolen og vant et stipend for å studere historie ved Fitzwilliam CollegeUniversitetet i Cambridge hvor han fortsatt er medlem. Her ble han påvirket av den dominerende historikeren Geoffrey Rudolph Elton,[trenger referanse] også spesialist på tudorperioden. Deres forhold var stormfylt, og i henhold til Starkey ble Elton den faste farsfiguren han aldri hadde hatt og som han til slutt måtte gjøre opprør mot.[trenger referanse] Senere på 1980-tallet ble det viktig for Starkey å motsette seg Elton syn på Thomas Cromwells betydning, og argumenterte i boken Revolution Reassessed (1986), som han var medredaktør av, at Eltons tese om at Cromwell var hovedfiguren bak den moderne engelske regjeringen var feil.[trenger referanse]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1972 til 1998 underviste Starkey historie ved London School of Economics. I løpet av denne perioden begynte han en karriere som kringkaster og deltok i BBC Radio 4s program «The Moral Maze» («Den Moralske Forvirring»), et debattprogram hvor han var en hensynsløs forhørsleder av «vitner» som utforsket samtidige moralske spørsmål. På 1990-tallet presenterte han et telefonprogram om aktuelle spørsmål på Talk Radio UK (senere relansert som talkSPORT) hvor hans oppførsel overfor innringerne økte hans frastøtende rykte.[trenger referanse] Imidlertid ble dette programmet, som han selv har beskrevet som «tre timer med hjerneslagsmål», ekstremt populært.[trenger referanse] Hans uhøflighet har blitt fremmet av hans motstandere.[trenger referanse] Under en oppsetning av en rettssak mot Rikard III opptrådte Starkey som et vitne for aktor, der han anklaget forsvaret ved Richard DuCann for å ha «en liten sakførers sinnelag». Selv foreningen Rikard III-samfunnet i sitt magasin The Ricardian innrømmet at Starkeys råhet under kryssforhøret var hovedgrunnen til at ‘Rikard III’ ble frikjent.[trenger referanse]

Hans fjernsynsserie om Henrik VIII av England, Elizabeth I av England, de seks hustruene til Henrik VIII (The Six Wives of Henry VIII) og om mindre kjente Tudormonarker har gjort Starkey til et kjent i britiske bevissthet.[trenger referanse] I 2004 startet han en ny serie på Channel 4, Monarchy, som kronikerer historien til engelske konger og dronninger fra angelsaksiske kongedømmer og framover.

Hans største bidrag til forskingen om tudortiden har vært i å forklare den kompliserte sosiale etikette i kong Henrik VIIIs husholdning, utforsket den kompliserte strukturen i Katarina Howards fall i 1541–1542, og reddet Anne Boleyn fra den historiske dysterheten ved overbevisende å vise hvordan hun var en religiøs reformator, en skarpsindig politiker og en glitrende intellektuell.[trenger referanse] Starkey har også avvist det historiske samfunnets tendens til å portrettere Katarina av Aragón som en «plaster-of-Paris saint».[trenger referanse]

I oktober 2006 begynte han å være vert for en andre serie av The Last Word som nå er kjent som Starkey's Last Word. Han gjør også ofte radioprogrammer og bidrar til mange magasiner og aviser. Han ble æret med kommandørgraden av Order of the British Empire i anledning dronningens fødselsdag i 2007.

Privat[rediger | rediger kilde]

Starkey er offentlig homofil og er en fremstående talsmann for homofile rettigheter.[trenger referanse] Han er også æresmedlem av National Secular Society som fremmer sekularisering. Han er medlem av Det konservative parti og er ateist.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • This Land of England (1985) (med David Souden)
  • The Reign of Henry VIII: Personalities and Politics (1986)
  • Revolution Reassessed: Revisions in the History of Tudor Government and Administration (1986) (Redaktør med Chrisopher Coleman)
  • The English Court from the Wars of the Roses to the Civil War (1987)
  • The Inventory of Henry VIII: Volume 1 (1988)
  • Henry VIII: A European Court in England (1991)
  • Elizabeth: Apprenticeship (2000) (published in North America as Elizabeth: The struggle for the throne)
  • The Six Wives: The Queens of Henry VIII (2003)
  • The Monarchy of England (2006)
  • Crown and Country (2010) (En sammenstilning av The Monarchy of England: The Beginnings, Monarchy: From the Middle Ages to Modernity og en del nytt materiale)

TV[rediger | rediger kilde]

  • Henry VIII (1998, revidert 2001)
  • Elizabeth (2000)
  • The Six Wives of Henry VIII (2001)
  • Edward and Mary: The Unknown Tudors (2002)
  • David Starkey: Reinventing the Royals (2002)
  • Monarchy by David Starkey (2004–2007)
  • The Tudors (2007–2010) teknisk rådgiver
  • Henry VIII: The Mind of a Tyrant (2009)
  • Kate and William: Romance and the Royals (2011)
  • The Churchills (2012)
  • David Starkey's Music and Monarchy (2013)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0823313, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12097179j; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12097179j.
  3. ^ mailchi.mp, besøkt 29. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ twitter.com, besøkt 29. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.history.org.uk[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]