David Beaton
| David Beaton | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1494[1][2][3][4] Fife | ||
| Død | 29. mai 1546[5][6] St. Andrews | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest, politiker, katolsk biskop (1538–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | University of Glasgow University of St Andrews | ||
| Far | John Bethune, 6th of Balfour[7] | ||
| Mor | Elizabeth Monypenny[7] | ||
| Barn | Margaret Bethune[7] David Bethune, 2nd of Melgund[7] Alexander Bethune, 1st of Hospitalfield and Carsgownie[7] Agnes Bethune[7] | ||
| Nasjonalitet | Skottland | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
David Beaton eller Bethune, Betoun, Beatoun (født ca. 1494 i Fife i Skottland, myrdet 29. mai 1546 på slottet i Saint Andrews) var en av den katolske kirkes kardinaler, den annen i Skottlands historie, etter William Wardlaw, biskop av Glasgow (død 1387).
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han var den femte av de fjorten barna til John Beaton, 6. baron av Balfour, og Isobel Monypenny, og han studerte i Saint Andrews, Glasgow og Paris. Han hadde en lysende karriere[trenger referanse] i kongens tjeneste og hadde et langvarig forhold til Marion Ogilvy, som han fikk åtte barn med, før han trådte inn i den geistlige stand.
Biskop og kardinal[rediger | rediger kilde]
Kong Frans I av Frankrike utnevnte ham til biskop av Mirepoix, noe paven approberte, i 1537, og embedet innbragte ham en årlig inntekt på omkring 10 000 livres.
I 1538 anbefalte kongene av Frankrike og Skottland overfor paven at de mente at Beaton, som blant annet var en motstander av reformasjonsfremstøtene i Skottland, burde opphøyes til kardinal.[trenger referanse] Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 20. desember 1538, med Santo Stefano al Monte Celio som tittelkirke.
I 1539 ble han erkebiskop av Saint Andrews. Det bygget seg på den tid opp mot krig, kong Jakob V av Skottland og kong Henrik VIII av England stod mot hverandre. Konflikten brøt ut i 1542; skottene gjorde det til å begynne med bra, men ble til slutt beseiret i slaget ved Solway Moss. Kong Jakob V døde i desember 1542, og overlot dermed den skotske trone til sin da en måned gamle datter Maria Stuart.
Etter kongens død foreslo kardinal Beaton, som i kraft av sitt embede var Skottlands kirkelige primas, at han og tre adelsmenn skulle overta de midlertidige styre av landet inntil dronningen ble voksen.[trenger referanse] Men dette ble avvist av flertallet skotske adelsmenn, som i stedet utnevnte jarlen av Arran til regent. Det gikk ikke bedre enn at kardinal Beaton ble arrestert fordi han hadde foreslått noe annet.[trenger referanse] Midt i all den uklarhet som fulgte, forsøkte Henrik VIII å få innpass, og paven la Skottland under interdikt på grunn av behandlingen av kardinalen. Interdiktet utløste stor uro, og folkelige oppstander og kritikk fra en del adelsmenn tvang gjennom Beatons løslatelse.[trenger referanse]
Beaton sammenkalte straks alle biskoper og prester til Saint Andrews, og mante til patriotisk motstand mot kong Henrik VIIIs renkespill mot land og kirke.[trenger referanse]
I oktober 1543 kom patriarken Marco Grimani av Aquileia som pavelig nuntius til det skotske hoff, og innsatte kardinal Beaton som pavelig legat a latere i Skottland. Samtidig, i januar 1544, ble kardinalen kansler, og parlamentet trakk tilbake sin godkjenning av Henrik VIIIs planer om ekteskap mellom prins Edward Tudor og Maria Stuart.
Strenge tiltak ble fattet mot «det engelske parti» i det skotske aristokrati, og biskopene bestemte seg for strenge prosedyrer også mot dem som fremmet protestantiske tanker. Dette gjorde kong Henrik VIII rasende, og han begynte å legge planer om å få myrdet kardinal Beaton.[trenger referanse] I løpet av de påfølgende to år, fikk kardinalen styrket den fransk-skotske allianse. I januar 1546 samlet han igjen geistligheten i Saint Andrews, og også denne gangen ble det stilt store pengemidler til rådighet for det nasjonale forsvar mot engelskmennene. To måneder etter sammenkalte han en provinsialsynode for å drøfte den kirkelige reform. Synodens dagsorden ble endret av prosessen mot George Wishart, som forkynte protestantisk lære. Wishard nektet å tilbakekalle sine læreutsagn for domstolen, bestående blant annet av to erkebiskoper og andre kirkeledere. Han ble dømt til døden, og dommen ble fullbyrdet den 28. mars 1546.
Prosessen mot Wishard var med på å få fart på protestantenes planer om å ta livet av kardinal Beaton.[trenger referanse] Den 29. mai 1546, rett etter morgengry, fant anslaget sted på Saint Andrews' slott. Han ble drept med flere sverdslag.[trenger referanse]
Beaton var den siste residerende kardinal i Skottland inntil erkebiskop Gordon Joseph Gray av Saint Andrews and Edinburgh ble kreert i 1969.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 12068091r, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Trove, Trove person-ID 1506973, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ British Museum person-institution thesaurus, oppført som David Beaton, Cardinal Archbishop of St Andrews, British Museum-ID 84058, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Faceted Application of Subject Terminology, FAST-ID 195089, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/David-Beaton, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6b886c4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f The Peerage[Hentet fra Wikidata]