Christophe de Beaumont

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Christophe de Beaumont
Født26. juli 1703[1][2][3]Rediger på Wikidata
Château de la Roque
Død12. des. 1781[1][2][3]Rediger på Wikidata (78 år)
Paris[4]
BeskjeftigelseKatolsk prest (1734–), katolsk biskop (1741–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic Bishop of Bayonne (1741–1745)
  • Roman Catholic Archbishop of Vienne (1745–)
  • Roman Catholic Archbishop of Paris (1746–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike
GravlagtNotre-Dame de Paris
UtmerkelserKommandør av den Hellige Ånds orden
Ridder av Sankt Mikaels orden
Våpenskjold
Christophe de Beaumonts våpenskjold
Christophe de Beaumont på Commons

Christophe de Beaumont du Repaire (født 26. juli 1703 i Château de la Roque ved Saint-Cyprien i Frankrike, død 12. desember 1781 i Paris) var en fransk katolsk prelat. Han ble biskop av Bayonne i 1741, erkebiskop av Vienne i 1745 og erkebiskop av Paris i 1746.[5] Han var en streng og nøktern men som intet hadde noen lengten etter ære, og som måtte tilkalles tre ganger av kong Ludvig XV før han gikk med på å forlate sitt bispedømme Vienne og begi seg til Paris.[6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av François de Beaumont, Comte de La Roque, og hans andre hustru Anne-Marie de Loangeles, Dame de Sainte-Alvère (ca. 1667-1747).

Prest[rediger | rediger kilde]

Den 19. juni 1734 ble han ordinert til prest for bispedømmet Blois.

Biskop av Bayonne, erkebiskop av Vienne, erkebiskop av Paris[rediger | rediger kilde]

Han ble ordinert til biskop av Bayonne den 24. desember 1741 av Louis-Jacques Chapt de Rastignac, erkebiskop av Tours; medkonsekratorer var Gaspard de La Valette de Thomas, biskop av Autun, og François de Crussol d'Uzès, biskop av Blois, den som allerede hadde ordinert ham til prest.

Christophe de Beaumont er kjent som en motstander av jansenismen og for sine stridigheter med det franske parlamentet, som forbød ham fire ganger på grunn av dets ordre om at de døende bare skulle forvalte sakramentene mot fremleggelse av en bekjennelsesnotat. Til slutt, i august 1754, tvang kongen ham ved et lettre de cachet til å trekke seg tilbake i et aktverdig eksil (husarrest). Beaumont advarte uten hell mot faren for revolusjon og var i denne sammenheng en erklært motstander av Jean-Jacques Rousseau. I et skarpt brev vendte han seg mot Rousseaus store utdanningsroman Émile ou De l'éducation, som ble konfiskert i Frankrike umiddelbart etter utgivelsen og fordømt av Paris-parlementet. I 1763 svarte Rousseau ham i et forsvarsbrev (La lettre à Christophe de Beaumont).

Erkebiskop de Beaumont var en direkte og kraftig røst til forsvar av Kirkens myndighet, og opponent mot ethvert han betraktet som å kunne undergrave den. Dette bragte ham ofte i motsetning mot både statsmenn og tenkere. Han var sterk motstander av Diderots, D’Alemberts og andres prosjekt om å utgi deres Encyclopédie, og han utnevnte sensorer som krevde endringer i eller strykning av artikler som synes å stride mot kirkens lære.[7] Etter de Beaumonts anmodning ble bind 2 av Encyclopédie forbudt i 1752 fordi det inneholdt materiale som ble funnet å være heretisk.[8] Han var så sterk i sin motstand mot Madame de Pompadour at han sa at han godt kunne sett henne bli brent, og han nektet hanne tillatelse til å motta sakramentene i hennes eget kapell.[9]

Den 21. juli 1773 var den internasjonale kampanje mot jesuittordenen kommet til det punkt at pave Klemens XIV utstedte skrivet Dominus ac Redemptor som formelt opphevet ordenen i hele verden. Det var eksplisitt klart i skrivet at årsaken var å tilfredsstille kongen av Frankrike og de øvrige bourbon-herskere i Europa. Erkebiskop de Beaumont tok skarpt avstand fra det pavelige skrivet og skrev slik i et brev til paven:

«Dette skriv, som ødelegger Jesu selskap er ikke noe annet enn en isolert og spesiell dom, og skadelig, og reflekterer liten ære på den pavelige tiara, og undergravende av kirkens ære og den ortodokse (dvs. katolske) tros ære og utbredelse ... .. Hellige Far, det er ikke mulig for meg å forplikte presteskapet til å akseptere det nevnte oppdrag. Jeg ville ikke bli hørt på dette punktet hvis jeg var elendig nok til å levne den innsats, det er et bud jeg burde vanære.» [10]

De Beaumonts Mandements, lettres et instructions pastorales ble publisert i to bind i 1780, året før hans død.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 117579351, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w61552pj, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ [1] Biografiske data.
  6. ^ Saint-Amand, Imbert de (1900). «The Court of Louis XV». Femmes de Versailles.English. New York: Charles Scribner's Sons. s. 196. 
  7. ^ Blom, Philipp: Encyclopedie, the Triumph of Reason in an Unreasonable Age Fourth Estate, London 2004 s.155
  8. ^ Pevitt Algrant, Christine: Madame de Pompadour, Harper Collins, London 2003 s.137
  9. ^ Mitford, Nancy: Madame de Pompadour, Hamish Hamilton Ltd. 1972 p.175
  10. ^ Lacouture, Jean (1995). Jesuits : A Multibiography. Washington DC: Counterpoint Press. s. 281. ISBN 1887178058. 
  11. ^ www.catholic-hierarchy.org beaum.html, lest 11. august 2023
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Christophe_de_Beaumont&oldid=23753907»