Louis-Antoine de Noailles
| Louis-Antoine de Noailles | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 27. mai 1651[1][2][3][4] Cros-de-Montvert | ||
| Død | 4. mai 1729[1][2][3][4] (77 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1675–), katolsk biskop (1679–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne College of Sorbonne | ||
| Far | Anne de Noailles | ||
| Mor | Louise Boyer | ||
| Søsken | Jacques de Noailles Jean-Baptiste-Louis-Gaston de Noailles Anne-Jules av Noailles Jean François de Noailles, Marquis of Noailles | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Frankrike | ||
| Gravlagt | Funerary monument of Louis-Antoine de Noailles | ||
| Utmerkelser | Kommandør av den Hellige Ånds orden Ridder av Sankt Mikaels orden | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Louis-Antoine de Noailles (født 27. mai 1651 i Château de Teyssiére i Cros-de-Montvert I Auvergne, død 4. mai 1729 i Paris) var en fransk kardinal.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av Anne de Noailles, hertug av Noailles og bror til Anne Jules de Noailles, hertug av Noailles.
Noailles ble i 1679 biskop av Cahors, i 1680 biskop av Châlons-sur-Marne og i 1695 erkebiskop av Paris og i 1700 ble han utnevnt til kardinal, med Santa Maria sopra Minerva som tittelkirke. I striden mellomn Jacques-Bénigne Bossuet og François Fénelon vedrørende kvietismen og likeså hva gjaldt jansenismen og dens forkjemper Quesnel inntok Noailles, som på kirkelige møter i 1680-årene hadde vært en av gallikanismens forkjempere, til å begynne med en for hoffet og jesuittene forargelsevekkende holdning, men endret standpunkt og sluttet med å i 1728 anerkjenne den i 1713 mot Quesnel utferdede bullen Unigenitus.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
- Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
- Pave Julius II (1443-1513) *1481
- Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
- Pave Leo X ( 1475-1521) *1513
- Pave Paul III (1468-1549) *1519
- Kardinal Francesco Pisani (1494-1570) *1527
- Kardinal Alfonso Gesualdo di Conza (Gonza) (1540-1603) *1564
- Pave Klemens VIII (1536-1605) *1592
- Kardinal Pietro Aldobrandini (1571-1621 *1604
- Biskop Laudivio Zacchia (1565-1637) *1605
- Kardinal Antonio (Marcello) Barberini den eldre, O.F.M. Cap. (1569-1646) *1625
- Erkebiskop Nicolò Guidi di Bagno (1583-1663) *1644
- Erkebiskop François de Harlay de Champvallon (1625-1695) *1651
- Erkebiskop Louis-Antoine de Noailles (1651-1729) *1679[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, oppført som Louis Antoine De Noailles, GeneaStar person-ID denoaillesl[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0046190[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Louis Antoine de Noailles, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id noailles-louis-antoine-de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.catholic-hierarchy.org noai.html, lest 1. desember 2021
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- (de) Josef Johannes Schmid: «Noailles, Louis Antoine De» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 6, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-044-1, sp. 960–963.
- Édouard de Barthélemy:Le cardinal de Noailles, évêque de Châlons, archevêque de Paris : d'après sa correspondance inédite, 1651-1728, Paris : L. Techener, 1886 Digitalisat
- Noailles, 5. Louis Antoine de i Nordisk familjebok (2. utgave, 1913)
| Forgjenger: François de Harlay de Champvallon |
Erkebiskop av Paris |
Etterfølger: Charles-Gaspard de Vintimille |