Vagantbiskop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Vagantbiskoper er en norsk gjengivelse på grunnlag av det latinske uttrykket episcopi vagantes (entall: episcopus vagans). Historisk betyr dette vandrende biskoper, dvs. biskoper uten fast bispesete. I dag er omstreifende biskoper, spesielt i daglig tale og ofte nedsettende, geistlige som dukker opp som ordinerte biskoper etter å ha blitt irregulært ordinert biskoper eller separert fra moderkirken som de skylder bispeembetet.[1]

Vedkommende er gjerne konsekrert på en hemmelig eller irregulær måte til bidkop utenfor de strukturer og den kikerlige rett som gjelder i en gitt etablert kirk. Det kan også dreie seg om en regulært konsekrert peson don senere er blitt ekskommunisert, og ikke i kommunion med noen av de alment aksepterte bispeseter. Eller det kan være en person som er i kommunion med små grupper som synes å eksistere utelukkende for denne biskops skyld.[2][3]

David V. Barrett spesifiserer i sin Encyclopedia of New Religious Movements at de som i moderne tid karakteriseres som episcopi vagantes er «those independent bishops who collect several different lines of transmission of apostolic succession, and who will happily (and sometimes for a fee) consecrate anyone who requests it.»[4] De som selv blir karakterisert som omstreifende biskoper - episcopi vagantes - oppfatter ofte uttrykket som et pejorativ.

Slike som omtales med den generelle term «omvandrende klerikere», som var kjente fenomener i Middelalderen, er clerici vagantes; den generelle term for dem som ikke anerkjenner noen leder er acephali.

Begrepshistorie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig var episcopi vagantes ganske enkelt til biskoper uten bispesete. En årsak til dette kan for eksempel være at de ble sendt ut på en ferd for å misjonere. En slik funksjon kan finnes blant korbiskoper i Karantania og Pannonia på 800- og 900-tallet eller blant misjonærene på Isle of Man.[5] Betegnelsen er også for eksempel vanlig for 1000-tallets irske misjonærer med bispetitler.[6] Ulovlig bispevielse utenfor store kirkestrukturer er derfor bare én av flere årsaker til en noen betraktes som episcopus vagans når det gjelder den tidlige historiske kontekst og terminologi.[7]

Suksesjonslinjer[rediger | rediger kilde]

Oxford Dictionary of the Christian Churchs tilnærming[rediger | rediger kilde]

Oxford Dictionary of the Christian Church identifiserer hovedlinjer innen episkopalsuksesjonen utgår fra enkelte episcopi vagantes på 1900-tallet: Det er linjer som utgår fra Arnold Mathew, Joseph René Vilatte og Leon Chechemian.[2] Andre linjer som kunne nevnes er de som utgår fra Aftimios Ofiesh, Carlos Duarte Costa, Paolo Miraglia-Gulotti, Emmanuel Milingo, Pierre Martin Ngô Đình Thục og Richard Williamson.

Annen tilnærming[rediger | rediger kilde]

De vigselssuksesjonslinjer som dominerer nå (2022) og som favner de aller fleste såkalte vagantbiskoper lar seg tilbakeføre til de følgende personer som konsekratorer:

Av disse ni vagantbiskoplinjene lar syv av den tilbakeføres til kardinal Scipione Rebiba (død 1577), mens to (gjennom Ngô Đình Thục og Guérard des Lauriers) til patriark Youhanan VIII Hormez (død 1838) av den kaldeiske kirke.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ C. G. Fürst, l.c., 725, definerer noe slikt: «På en rimelig nøytral måte kan man beskrive som E[piscopi vagantes] de personene som, selv om de bærer [biskops] tittel, refererer til successio apostolica og ofte også de biskoppelige insignier som tilsvarer [episkopal] rang i de kristne [hoved]kirker, men som slett ikke var blitt ordinert utenfor kristne [hoved]kirker.»
  2. ^ a b «episcopi vagantes». Oxford dictionary of the Christian Church (3rd rev. utg.). Oxford: Oxford University Press. 2005. ISBN 978-0-19-280290-3. 
  3. ^ Brandreth, Henry R. T. (1987). Episcopi Vagantes and the Anglican Church. San Bernardino, CA: Borgo Press. ISBN 0893705586. OCLC 17258289. 
  4. ^ Barrett, David V. (2006). «Independent episcopal churches». Encyclopedia of New Religious Movements. s. 301. ISBN 9780415267076. 
  5. ^ Joseph George Cumming: Antikviteter Manniae. Vol. 1, Manx Society, Douglas 1868, s. 75f, Online.
  6. ^ Jfr. også for eksempel oversikten i artikkelen Bishop, V.1. i: William Smith (red.): A Dictionary of Christian Antiquities. 2 bind, London 1876-80, gjengitt som Encyclopaedic Dictionary Of Christian Antiquities. 9 vols., Logos, New Delhi 2005, vol. 1, s. 240, Online.
  7. ^ Artikkel Episcopi vagantes i: Johannes P. Schadé: Encyclopedia of World Religions. Foreign Media Group 2006, s. 309, Online.
  8. ^ Jfr. Decreto con il quale si dichiarano le pene canoniche incorse dall’Arcivescovo Pierre-Martin Ngô-dińh-Thuc e complici per le ordinazioni illecite di presbiteri e vescovi in località “El Palmar de Troya” / Decretum circa quasdam illegitimas ordinationes presbyterales et episcopales, 17. September 1976, i: AAS 68 (1976), 623; Notificazione con la quale si dichiarano di nuovo le pene canoniche incorse dall’Arcivescovo Pierre-Martin Ngô-dińh-Thuc e complici per le ordinazioni illecite di presbiteri e vescovi / Notificatio qua poenae canonicae Episcopis qui illicite alios episcopos ordinaverunt illisque hoc modo illegitimo ordinatis denuo comminantur, 12. mars 1983, i: AAS 75 (1983) 392–393.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Episcopi Vagantes in Church History. A.J. Macdonald. London: Society for Promoting Christian Knowledge, 1945. Project Canterbury
  • Episcopi Vagantes and the Anglican Church (1947, 1961) Project Canterbury
  • Episcopi Vagantes and the Challenge to Catholic Ministry, an MA thesis by James Ford, Pacific School of Religion, Berkeley, California, 1991.
  • The Priesthood Renewed: The Personal Journey of a Married Priest, by Archbishop Emmanuel Milingo, HSA Publications, New York, 2005.
  • Carl Gerold Fürst: Episcopi Vagantes. in: Lexikon für Theologie und Kirche, 3. A., Bd. 3, S. 725f.
  • Henry Renaud Turner Brandreth: Episcopi Vagantes and the Anglican Church. SPCK, 2. A., London 1961.
  • Ivan Drouet de La Thibauderie d’Erlon: Eglises et évêques catholiques non romains. Paris 1962.
  • P. F. Anson: Bishops at Large. Faber & Faber, London 1964.
  • Edmund Plazinski (1970). Mit Krummstab und Mitra. Die ‚umherschweifenden Bischöfe‘ und ihre Gemeinschaften. St. Augustin-Buisdorf: P. Meier. 
  • Friedrich Wilhelm Haack (1976). Gottes 5. Kolonne. Die freibischöflichen Kirchen im deutschsprachigen Raum. Augsburg. 
  • W. Riediger: Bischof werden ist nicht schwer... Heute lebende „falsche“ Bischöfe. Augsburg 1976.
  • Friedrich Wilhelm Haack (1980). Die freibischöflichen Kirchen im deutschsprachigen Raum. München: Arbeitsgemeinschaft für Religions- und Weltanschauungsfragen. 
  • Reinhard Schubert: Quis et unde? Kritisches Hilfsbuch zum Studium der Apostolischen Weihesukzession der Bischöfe in kleineren Kirchen und Bruderschaften. 4 Bde., Bremen 1983.
  • Karl Pruter: Bishops extraordinary. The Borgo Press, San Bernardino, Calif. 1986.
  • Friedrich Wilhelm Haack (1990). Religion und Dekoration. Freibischöfe – Neoorden – Vagantenpriester. München: Arbeitsgemeinschaft für Religions- und Weltanschauungsfragen. 
  • G.L. Ward / B. Persson / A. Bain: Independent Bishops: An International Directory, Detroit 1990
  • Karl Pruter: Autocephalous Orthodox Churches. A Directory of Autocephalous Bishops of the Churches of the Apostolic Succession. 6. Aufl., San Bernardino (Cal.) 1993 ff.
  • Godehard König (2000). Episcopi vagantes (6. utg.). Freiburg im Breisgau: Herder. 
  • Joachim Müller (2005). Episcopi vagantes (1. utg.). Freiburg im Breisgau: Herder. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vagantbiskop&oldid=23400559»