Charlie og hans orkester

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charlie og hans orkester
OpphavTyskland (1940)
SjangerJazz

Charlie og hans Orkester (også referert til som "Templin band" og "Bruno og Hans Svingende Tigre") var et nazi-sponset tysk propaganda-swingorkester. Jazzmusikk ble sett på av de nazistiske myndigheter som opprørsk, men ironisk nok var det propaganda-minister Joseph Goebbels som unnfanget ideen ved hjelp av stilen i kortbølgesendingene rettet mot USA og spesielt Storbritannia.

Britiske lyttere hørte orkesteret hver onsdag og lørdag kl. ni på kvelden. Betydningen av orkesteret i propaganda-krigen ble understreket av en BBC-undersøkelse utgitt etter andre verdenskrig som anga at 26,5 prosent av alle engelske lyttere på et eller annet tidspunkt hadde hørt sendingene fra Tyskland.[1] Det tyske Propaganda-ministerium distribuerte også musikken på 78-plater til fangeleirer og til okkuperte land.

Historie[rediger | rediger kilde]

i løpet av 1930-tallet var det stor etterspørsel i Tyskland etter jazz og swing. Likevel ble slik afrikansk og amerikansk innflytelse sett på som et bevis på den tyske rasemessige renhet. I 1935 ble musikken forbudt, og nazistene kalte den «negermusikk». En undergrunns-jazz-bevegelse eksisterte i Berlin med Lutz Templin som leder og Fritz Brocksieper som trommeslager. De samlet sammen nøkkelpersoner innen swing og jazz på slutten av 1930-tallet, inkludert sangeren Karl Schwedler ("Charlie"), klarinettisten Kurt Abraham og trombonisten Willy Berking. De kamuflerte sin virksomhet ved å lime pro-tyske tekster på notebladene.[1]

Goebbels anerkjente, og så på all kunst som et propaganda-middel og var godt klar over populariteten av swing og storband musikk i de allierte landene. Han ga tillatelse til å benytte Berlins beste jazzmusikere i musikk-propaganda-programmet fra Germany Calling, og i 1940 ble Charlie og hans Orkester dannet.

Som et offisiell Reichsministerium-band gjorde gruppen over 90 innspillinger mellom mars 1941 og februar 1943, arrangert av Templin, Willy Berking og Franz Mück med tekster skrevet av Propagandaministeriet. Schwedler fikk tillatelse til å reise til nøytrale og okkuperte land for å samle inn jazz og dansemusikk som hjalp bandet og propaganda-ministeriet til å produsere flere innspillinger. Utenfor deres "offisielle" plikter, spedde mange medlemmer av bandet på sine inntekter ved å spille i underjordisk arenaer.

De alliertes Bombing ødela mye av tysk kringkastings infrastruktur. Studio, medarbeidere og musikere ble flyttet til Sør-Tyskland for å sende på Reichssender Stuttgart. Selv enda da byen ble bombet, spilte bandet jazz live på internasjonale kortbølgeradio, mens de tyske innenlandske stasjoner sendte "cuckoo" (flyalarm).[1] Cornelius Ryan's faglitterære bok om D-Dagen, The Longest Day, inkluderer et utdrag av teksten fra Schwedler er dekke av Louis Armstrong's 1930-hit "I double dare you":

I double dare you to venture a raid.
I double dare you to try and invade.
And if your loud propaganda means half of what it says,
I double dare you to come over here.

I henhold til en anekdote skal den britiske Statsminister Winston Churchill ha likt sendingene.

Mange av medlemmene i Charlie og hans orkester fikk vellykkede karrièrer i musikk etter krigen, og Charlie skal ha emigrert til USA.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Wir haben damals dø beste Musik gemacht, Von Steinbiß, F. und Eisermann, D., Der Spiegel, 18. april 1988.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]