Charles François Dumouriez

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Charles François Dumouriez
Charles-François Dumouriez.jpg
Født25. januar 1739[1]
Cambrai
Død14. mars 1823[1][2][3][4] (84 år)
Turville
Utdannet ved Lycée Louis-le-Grand
Beskjeftigelse Offiser, militær, skribent, politiker
Nasjonalitet Frankrike
Utmerkelser Ridder av Sankt Ludvigsordenen, navn inngravert på Triumfbuen

Charles François Dumouriez.

Charles François Dumouriez (født den 25. januar 1739 i Cambrai i Frankrike, død 14. mars 1823 i Turville Park, nær Henley-on-Thames i England) var en fransk general og politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Charles François Dumouriez var av adelsslekt. Hans far, Antoine-François du Périer, tjenestegjorde som kommisar i den kongelige hær, og utdannet sin sønn frundig og bredt. Etter grunnutdannelse ble han sendt til Lycée Louis-le-Grand i Paris.

Tidlig miltrær karriere[rediger | rediger kilde]

År 1756 inntrådte Dumouriez i arméen. Han var frivillig ved Rossbach, der han tjenestegjorde som cornet i Régiment d'Escars, og utmerket seg i tjenesten. Han deltok deretter i syvårskrigen (1756-63) med distinksjon (han fikk 22 sår); men ved fredsslutningen ble han dimittert som kaptein, ed en liten pensjon og en utmerkelse.

Så var han med i krigen på Korsika 1768-69 og avanserte til oberst. I år 1770 ble han av utenriksminister Étienne François de Choiseul i all hemmelighet sendt til Polen for å med sine råd og en liten fransk styrke - «riktig utsøkte eventyrere» ifølge Dumouriez selv - bistå konfederasjonen i Bar mot russerne.

Hertug Aiguillon, som i desember 1770 overtok utenriksministerposten, kalte sin styrtede rival Choiseuls betrodde mann tilbake. Dumouriez hadde imilertid fått smak for det diplomatiske intrigespill, og da han tross alle sine anbud så sine tjenester forsmådde i utenrikskabinettet, forsøkte han på annet hold et mål for sitt virksomhetsbegjær. Dumouriez hadde fått kjennskap at Aiguillon og den engelske utenriksministeren i hemmelighet sluttet en avtale om å sende en fransk styrke under konvoi av engelske orlogsskip til Sverige for å hjelpe Gustav III mot Russland og Preussen. Russland og Preussen hadde på grunn av 1772 års revolusjon antatt en truende holdning.

Uten Aiguillons viten klarte Dumouriez, gjennom krigsministeren, å få en kommando fra Ludvig XV til i stedet å verve et korps i Hamburg. Korpset skulle så overførrs til Sverige på tyske fartøyer. I mai 1773 forlot han Paris. Den svenske minister Creutz gjorde imidlertid Aiguillon oppmerksom på Dumouriez' uforklarlige reise mot Norden, og Aiguillon lot i august samme år ved sin hemmelige politi fakke Dumouriez i Hamburg, der denne holdt seg og derfra innlatt seg i en intrige for å styrte utenriksministeren. Til januar 1774 satt Dumouriez på Bastillen. og ble deretter holdt i tre måneder innestengt på Caens slott.

Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Årene 1776-77 foretok han en undersøkelse vedrørende forsvaret av Normandies kyster og fremla deretter en plan til en krigshavn ved Cherbourg og ble kommandant der. År 1788 ble han maréchal de camp (generalmajor) og med en ærelysten intrigrmakars hele iver kastet han seg inn i revolusjonen i 1789 i Frankrike og svingte så fra det ene parti til det andre. Ved å slutte seg til girondistene ble han i mars 1792 utenriksminister i deres regjering og var som sådan en av de mest lidenskapelige talsmenn for den krig som Frankrike i 1792 erklærte mot de tyske maktene.

Etter ministeriets sammenbrudd, 13. juni 1792, tilbød han kongen sin hjelp mot girondistene; men da Ludvig XVI ikke ville gå inn på hans vilkår, uttrådte han den 17. juni ut regjeringen og begav seg som divisjonsgeneral til arméen. I august 1792 ble han, etter La Fayette, général-en-chef og deltok blant annet under Argonne-felttoget (kanonnaden ved Valmy 20. september 1792) og i seieren over østerrikerne ved Jemappes (6. november samme år), hvorpå erobringen av hele Belgias fulgte. «Nasjonen hadde denne general å takke for sin frihet og hele sin ære», skrev Dumouriez selv i en brosjyre i 1795.

Nederlag og landsflukt[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1793 gikk Dumouriez med sin armé inn i Holland, men var tvunget til å trekke seg tilbake til Belgia og ble den 18. mars samme år beseiret under slaget ved Neerwinden.

Mistrodd av konventet og uten støtte i noe parti innså han at dette nederlag skulle medføre hans fall. Han tenkte å redde seg ved å marsjere mot Paris, styrte jakobinerne og opprette et konstitusjonelt kongadømme under Ludvig XVIs sønn, eller, såsom det vanligvis (men mindre trolig) oppgis, under Philippe Égalités sønn, hertugen av Chartres (senere kong Ludvig Filip), som da tjenestegjorde som hans adjutant. Dumouriez innledet forhandlinger med fienden og fengslet og overleverte til denne krigsminister Pierre Riel de Beurnonville og fire konventsmedlemmer, som var kommet til ham i leiren ved Condé for å stemme ham for konventets skranke.

Da han mislykkes i å egge sin hær til opprør kom han selv som flyktning over til det østerrikske høykvarteret i Ath den 4. april 1793. Dumouriez oppholdt seg deretter for det meste i England og kom aldri tilbake til Frankrike. Etter bourbonernes restaurasjon (1815) forsøkte han forgjeves å få fransk marskalksverdighet.

Verker[rediger | rediger kilde]

Dumouriez forfattet Mémoires du général Dumouriez (2 bind, 1794), La vie du général Dumouriez (1794) og et stort antall brosjyrer.

  • Cyrus Valence: Lettres du Général Valence pour servier de suite aux mémoires du général Dumouriez, Francfort [u. a.] 1794
  • Développement succint des principes constitutionnels par les faits des Jacobins au général Dumouriez d'après ses mémoires de 1794, par un gentilhomme de la province d'Auvergne, o. O. [1794]
  • Correspondance inédite de Mademoiselle Théophile de Fernig, aide de camp du général Dumouriez …, avec introductions et notes par Honoré Bonhomme, Paris 1873

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 28. apr. 2014
  2. ^ data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12524528f
  3. ^ Comité des travaux historiques et scientifiques, 9. okt. 2017, Charles François du Perrier Dumouriez, 100222
  4. ^ SNAC, 9. okt. 2017, Charles François Dumouriez, w6r78n2v

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jean-Pierre Bois: Dumouriez, héros et proscrit: un itinéraire militaire, politique et moral entre l'Ancien Régime et la Restauration. Paris 2005, ISBN 2-262-02058-2.
  • Patricia Chastain Howe: Foreign policy and the French Revolution. Charles-Francois Dumouriez, Pierre Lebrun, and the Belgian Plan, 1789–1793. Palgrave Macmillan, London 2008.
  • Isabelle Henry: Dumouriez, général de la Révolution (1739–1823): biographie. Paris [u. a.] 2002, ISBN 2-7475-2199-0. – Moderne Biographie mit stark romanhaften Zügen.