Carl Ludvig Larsen
| Carl Ludvig Larsen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 28. mai 1918 | ||
| Død | 9. jan. 2005 (86 år) | ||
| Beskjeftigelse | Flyger, sakprosaforfatter | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | St. Olavsmedaljen med ekegren Krigsmedaljen Distinguished Flying Cross | ||
Carl Ludvig Larsen (født 28. mai 1918, død 9. januar 2005 i Larvik) var bombeflyger under andre verdenskrig før han ble flyger, og senere sjefflyger, i Braathens SAFE.
Som sekstenåring mønstret han på hvalfangerskuta FLK «Lancing» i 1934. Mens han var avmønstret, gikk han et seilflykurs i 1936, og tok seilflygerlisens. Sommeren 1939, hjemme etter enda en hvalsesong, fikk Larsen en sommerjobb hos Widerøes flyskole på Ingierstrand, der han jobbet på flyene samtidig som han fikk flygeropplæring.
9. april 1940 var Larsen på en hvalbåt i Rio de Janeiro. Båten hans seilte til Halifax i Canada, der mannskapet ble internert i Camp Norway, før de seilte til New York. Der forsøkte Larsen første gang å komme inn ved Flyvåpnenes treningsleir. Men flygerpapirene lå i Norge, og ingen trodde på at en hvalfanger hadde flylisens. Mens han var i New York oppsøkte han Thor Solberg som drev flyskole der. Han fikk utstedt en midlertidig lisens, og med denne leide han et fly som han fløy en langtur med. Denne flyturen skulle få konsekvenser senere. I desember 1940 seilte han igjen til hvalfangst i Antarktis. Året etter gjorde han et nytt forsøk på verving til Little Norway, da båten på nytt lå i Nova Scotia etter endt sesong. Også denne gang ble det avslag. I stedet ble det konvoi til England med hvalolje.
Tilbake i USA hadde FBI tatt ut tiltale mot Larsen i forbindelse med flyturen hans da han var i New York sist. Han var mistenkt for å fløyet ukontrollert i USAs luftrom, med andre ord spionasje. Larsen ble frifunnet, men fikk ikke mønstre på «Lancing» igjen. I stedet fikk han valget mellom å verve seg til US Navy, eller bli sendt til Little Norway.
Slik kom han omsider inn i de norske flyvåpnenes treningsleir i Toronto i Canada. Etter opplæring i det sjette flygerkullet ved skolen fikk han flygervingen i mars 1943. Etter et opphold ved en treningsskvadron for bombeflygere, ble han beordret til Royal Air Forces 76 Squadron. Der fløy han i alt 37 tokt på Halifax bombefly. Etter endt tjenesteperiode ble han instruktør for andre bombeflygere, før han ble beordret til en skvadron i RAF Transport Command, der han ferget fly mellom Storbritannia og India.
I 1946 ble Larsen ansatt i Braathens SAFE. Han ble sjefflyger i 1951. Han var den første som landet på Jan Mayen, og var en pioner i forbindelse med Braathens flyginger på Svalbard. «Bombe-Larsen»[1] ble pensjonert i 1978.
Larsen bygde i 1952 sitt eget fly, som han kalte Larsen Spesial I. Dette står per 2012 lagret ved Norsk Luftfartsmuseum i påvente av restaurering. På slutten av femtitallet begynte han også på et egenkonstruert tomotors jetfly, Larsen Jet, men arbeidet ble aldri fullført og skroget har siden begynnelsen av sektsitallet vært lagret.[2]
For sin innsats under andre verdenskrig, ble Larsen tildelt blant annet St. Olavsmedaljen med eikegren[3], Krigsmedaljen med stjerne og Distinguished Flying Cross.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Larviks-profilene. Larvik: Larvik og omegns museumsforening. 1997. s. 37. ISBN 8299433304.
- ^ Fra Nielsen & Winther til Boeing 747 : norske sivilregistrerte fly 1919-1998 : en komplett oversikt over alle N- og LN-registrerte fly som har operert i Norge. Kay Hagby, s. 370
- ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 198. ISBN 8250421906.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Nekrolog Aftenposten 25. januar 2005
- Gjennom ild og vann for frihet. (Larsen, 2005)
- Norsk Luftfartsmuseum
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Gjennom ild og vann for frihet: via Berlin og Normandie. Skywards forlag, 2000. ISBN 82-995570-0-3