Saint-Martin-kanalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Canal Saint-Martin)
Hopp til navigering Hopp til søk
Fra kanalen i 1870, malt av Alfred Sisley
Bro over Saint-Martin-kanalen
Den underjordiske del av Canal Saint-Martin, 1862
Kanalene i Paris i kontekst

Saint-Martin-kanalen (Canal Saint-Martin) begynner i det nordlige Paris ved Place de Stalingrad og fører ned til Bassin de l'Arsenal inntil Seinen. Kanalen begynner i Bassin de la Villette, der Canal de l'Ourcq tilflyter storbyområdet fra nordøst. Kanalen ble bygd etter ordre gitt i 1802 av Napoleon.

Kanalen renner gjennom de 10. og 11. arrondissemententer, med små stykker ved sine henholdsvis start- og sluttpunkter i 19. og 12. arrondissement. Mens det tidligere ble traffikert for det meste av lastelektere (péniches), er det etter saneringer i 1999 og 2002 hovedsakelig benyttet av sightseeingfarkoster og private båter. Kanalen er en liten del av det 130 km lange parisiske kanalnettverk Réseau des Canaux Parisienne. Promenadene langs dens bredder er populære; på søn- og festdager er gatene langs breddene i det 10. arrondissement stengt for gjennomgangs biltrafikk.[1]

Kanalen er 27 meter bred (i de underjordiske deler 16–24 m) og har fem sluser (écluses) – fire av dem dsobbeltsluser – og to dreiebroer (ponts tournants) med navnene Dieu og Grange-aux-Belles.

Sommerstid kan man seile langs kanalen og alle dens sluser med katamaranen La Batache.

Langs kanalen passerer man Hotel du Nord, et klassisk hotell kjent fra filmen av samme navn (1938), og man får et glimt av Saint-Louis-sykehuset, der August Strindberg ble tatt inn under sin «infernokrise». Etter omtrent 1,5 times langsom ferd kommer en 2,5 km lang tunnel. Her føres vannet det siste stykket under boulevard Richard-Lenoir og Bastillen innen man passerer den siste slusen og er ute i Seinen.

Den totale lengde på Saint-Martin-kanalen er ca 4 km, og ferden tar om lag tre timer.

Édith Piaf sang om kanalen i sangen «Les mômes de la cloche», skrevet av Vincent Scotto og Decaye, musikk av Médinger, i 1936. I et av Jacques Tardis album om Adèles eventyr har han forlagt handlingen til Saint-Martin-kanalen; den vises i filmen Den fabelaktige Amélie fra Montmartre.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marie Babey: Je me souviens du Canal Saint-Martin. Éditions Parigramme, Paris, 2006, 122 sider, ISBN 2-84096-063-X.
  • Chris Boicos o.a.: Paris. RV Reise- und Verkehrsverlag, Berlin 1994, ISBN 3-89480-901-9, s. 260 - 261.
  • Pierre Pinon: Patrimoine fluvial. Canaux et rivières navigables. Nouvelles Éditions Scala, Paris, 2009, 256 sider, ISBN 978-2-35988-006-9.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]