Boris Jarkho

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Boris Jarkho
Født14. mars 1889[1]Rediger på Wikidata
Moskva[1]Rediger på Wikidata
Død3. mai 1942[1]Rediger på Wikidata (53 år)
Sarapul[1]Rediger på Wikidata
Søsken Grigorij Isaakovitsj Yarkho, Arkadij Isaakovitsj YarkhoRediger på Wikidata
Utdannet ved Fakultet for historie og filologi ved Universitetet i MoskvaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse FilologRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Den russiske republikk, Sovjet-Russland, SovjetunionenRediger på Wikidata

Boris Isaakovitsj Jarkho (Бори́с Исаа́кович Ярхо́, født 14. marsjul./ 26. mars 1889greg., død 3. mai 1942 i Sarapul) var en russisk medievist, folklorist og litteraturhistoriker.

Jarkho gikk ut av universitetet i Moskva og var stipendiat ved universitetene i Heidelberg og Berlin. Fra 1915 til 1921 var han lærer ved universitetet i Moskva, først som privatdosent og siden som professor. Han var medlem av den språkvitenskapelige Moskva-gruppen.

Han begynte sin vitenskapelige løpebane som komparativ folklorist, med «Fortellingen om Sigurd og dens avspeiling i det russiske eposet» (1913–1916), hvor han studerte skaldediktningen. Doktoravhandlingen hans, som ble skrevet på tysk, handlet om den rytmiske prosaen i den tyske middelalderdiktersken Hrosvits latinske diktning.

Fra 1922 til 1930 arbeidet han for det statlige akademiet for kunstvitenskap (GAKhN), som bestyrer av kommisjonen for skjønnlitterær oversettelse. En tid var han også vikarierende bestyrer for underseksjonen for teoretisk poetikk. Det dannet seg en gruppe av filologer som holdt seg til presise metoder, hvor Jarkho deltok sammen med L. I. Timofejev, M. P. Sjtokmar og andre. Denne gruppen sto i motsetning til de såkalte «intuitivistene» (blant andre G. G. Sjlet) innenfor det samme akademiet, samt den bulgarsk-sosiologiske retningen innenfor litteraturvitenskapen. I denne perioden underviste Jarkho i fremmede språk ved forskjellige høyskoler, arbeidet for det øverste sovjetet for nasjonaløkonomi (VSNKh), oversatte middelaldersk og moderne litteratur (den karolingiske renessansen, Cantar de mio Cid, Rolandskvadet, Vǫlsungasaga, Molière, Goethes Reineke Fuchs og Schiller. Samtidig skrev han flere hovedverk om litteraturteori: «Grunnlaget for formell analyse» (1927) og «Grensene for vitenskapelig litteraturvitenskap» (1925), samt en grunnleggende monografi om «Metodologien for en nøyaktig litteraturvitenskap», som første ble utgitt av M. I. Sjapir og hans kolleger i 2006.

I 1935 ble han arrestert i forbindelse med «saken om den store tysk-russiske ordboken», sammen med en gruppe av intellektuelle fra Moskva. Han ble forvist til Omsk, og flyttet i 1940 til Kursk, hvor han ble professor. I fengselet og i forvisningen fortsatte han å arbeide på «Metodologien». Mot slutten av året gransket han Igor-kvadet med nøyaktige metoder i sammenlinging med vestlige middelalderepos. Han ble evakuert til Sarapul ved Kama i 1941, hvor han døde av tuberkulose.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Concise Literary Encyclopedia