Hopp til innhold

Black Flag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Black Flag
OpphavHermosa Beach, USA (1976)
Musikalsk karriere
SjangerHardcore punk, post-hardcore, punkrock
Aktive år1976–
PlateselskapSST Records
InnflytelseBlack Sabbath, The Ramones, X, Suicide, The Weirdos, Crime, Eater, Sham 69, The Doors, The Velvet Underground, MC5, The Stooges, Sex Pistols, The Monks, Buzzcocks, The Dils, Kiss, The Clash, Thin Lizzy
Nettstedhttp://blackflagofficial.com/, https://www.blackflagband.com/
IMDbIMDb
Medlemmer
Greg Ginn, Kira Roessler, Henry Rollins
Logo
Black Flags logo
Black Flag på Commons
Black Flag i 2013: Dave Klein (bass), Greg Ginn (gitar), Ron Reyes (sang), og Gregory Moore (trommer).
Greg Ginn, 2013.

Black Flag er et amerikansk punkrockband som ble dannet i 1976 i Hermosa Beach i California. Innledningsvis kalt de seg Panic da det ble samlet av Greg Ginn, gitaristen og den fremste sangeren, og den eneste faste medlemmet gjennom tallrike utskiftninger i gruppa. De er generelt oppfattet som et av de aller første hardcore punkebandene og dessuten som foregangsmenn for post-hardcore. Etter å ha blitt oppløst i 1986, ble Black Flag gjenforent i 2003 og på nytt i 2013.[1] Navnet på gruppa, Black Flag, er en direkte henvisning til anarkismens svarte flagg

Black Flags musikk blandet den rå enkelheten til The Ramones med atonale gitarsoloer og i senere år, med hyppige temposkifter. Sangtekstene ble hovedsakelig skrevet av Ginn, og som andre punkband på slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet, Black Flag fremmet en antiautoritær og dissentisk budskap i sanger som var ledsaget av beskrivelser av sosial fremmedgjøring, nevroser, fattigdom, og paranoia. Disse temaene ble utforsket videre da Henry Rollins ble medlem av gruppa som hovedvokalist i 1981.[2] Det meste av bandets material har blitt utgitt på Ginns uavhengige plateselskap SST Records.

I løpet av 1980-tallet har Black Flags sound, foruten også deres personlighet, utviklet seg på måter som både har blitt hyllet og samtidig frastøtt deres tidligste publikum. Foruten å være sentral i opprettelsen av hardcore punk, var innovative i den første bølgen av punk fra den amerikanske vestkysten og betraktet som den første innflytelsen på punkekulturen i USA og utenfor landets grenser, særlig i Europa. De var blant de første punkegruppene som tok til seg elementer og innflytelse fra tungmetall, men var også åpen til å benytte elementer fra frijazz, breakbeat og samtidens klassiske musikk i sin sound, særlig i Ginns gitarspill, og bandet hadde innimellom både på konserter og på plater rene instrumentale framføringer. De spilte også lengre, langsommere og mer komplekse sanger på en tid da andre band i deres miljø framførte rå, raske sanger med tre akkorder. Som et resultat er Black Flags diskografi langt mer stilistisk variert enn mange av deres samtidige i punkemiljøet.

Black Flag var og er fortsatt meget respektert i pønkemiljøet, hovedsakelig grunnet deres utrettelige promotering av en pønkeetikk og estetikk som er selvstyrt og preget av «gjør-det-selv» (på engelsk forkortet til DIY, do-it-yourself). De er også blitt forstått som pionerer for bevegelsen av undergrunnsplateselskapet som blomstret blant 1980-tallets pønkeband. Ved stadige turneringer og konserter over hele USA og Canada, og tidvis i Europa, fikk bandet et dedikert publikum.

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]
Henry Rollins.

Tidligere medlemmer

[rediger | rediger kilde]
  • Greg Ginn – gitar (1976–1986, 2003, 2013–2014)
  • Keith Morris – sang (1976–1979)
  • Raymond Pettibon – bass (1976)
  • Brian Migdol – trommer (1977–1979)
  • Kansas – bass (1977)
  • Glen «Spot» Lockett – bass (1977)
  • Chuck Dukowski – bass (1977–1983)
  • Roberto «ROBO» Valverde – trommer (1979–1981, 2003)
  • Ron Reyes – sang (1979–80, 2013)
  • Dez Cadena – gitar (1981–1983, 2003), sang (1980–1981, 2003)
  • Henry Rollins – sang (1981–1986)
  • Bill Stevenson – trommer (1981, 1982, 1983–1985)
  • Emil Johnson – trommer (1982)
  • Chuck Biscuits – trommer (1982)
  • Kira Roessler – bass (1983–1985)
  • Anthony Martinez – trommer (1985–1986)
  • C'el Revuelta – bass (1986, 2003)[3]
  • Mike Vallely – sang (2003, 2013–2014)
  • Gregory Moore (kreditert som «trommeslager») – trommer (2003, 2013–2014)
  • Dave Klein – bass (2013–14)
  • Tyler Smith – bass (2014)
  • Brandon Pertzborn – trommer (2014)

Nåværende (Black Flag IIII)

[rediger | rediger kilde]
  • Keith Morris – sang (2011, 2013, 2016–fortsatt)
  • Chuck Dukowski – bass (2011, 2013, 2016–fortsatt)
  • Bill Stevenson – trommer (2011, 2013, 2016–fortsatt)
  • Stephen Egerton – gitar (2011, 2013, 2016–fortsatt)
  • Dez Cadena – gitar/sang (2013, 2016–fortsatt)

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studio albums

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Black Flag Is Back», Blabbermouth.net. 25. januar 2013.
  2. ^ Henry Rollins/Black Flag «Rise Above» Live, YouTube
  3. ^ Rollins, Henry (18. mai 2017): «R.I.P. Cel Revuelta, the Calm Eye of Black Flag's Stormy Final Tour», LA Weekly

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Azerrad, Michael (2001): Our Band Could Be Your Life: Scenes from the American Indie Underground 1981–1991. New York City: Little, Brown and Company, ISBN 0-316-78753-1.
  • Chick, Stevie (2011): Spray Paint the Walls: The Story of Black Flag. Oakland, CA: PM Press, ISBN 978-1-60486-418-2.
  • Rollins, Henry (2004): Get in the Van: On the Road with Black Flag, 2. utg,. Los Angeles: 2.13.61 Publications. ISBN 1-880985-76-4.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Black_Flag&oldid=23473077»