Black Flag
Black Flag | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Opphav | Hermosa Beach, USA (1976) | ||
Sjanger | Hardcore punk, post-hardcore, tradisjonell metal, jazz-fusion, frijazz, jazz-punk, det talte ord, instrumental | ||
Aktive år | 1976– | ||
Plateselskap | SST Records | ||
Nettsted | http://blackflagofficial.com/ | ||
IMDb | IMDb | ||
Medlemmer | |||
Greg Ginn, Kira Roessler, Henry Rollins | |||
Logo | |||
![]() | |||


Black Flag er et amerikansk punkrockband som ble dannet i 1976 i Hermosa Beach i California. Innledningsvis kalt de seg Panic da det ble samlet av Greg Ginn, gitaristen og den fremste sangeren, og den eneste faste medlemmet gjennom tallrike utskiftninger i gruppa. De er generelt oppfattet som et av de aller første hardcore punkebandene og dessuten som foregangsmenn for post-hardcore. Etter å ha blitt oppløst i 1986, ble Black Flag gjenforent i 2003 og på nytt i 2013.[1] Navnet på gruppa, Black Flag, er en direkte henvisning til anarkismens svarte flagg
Black Flags musikk blandet den rå enkelheten til The Ramones med atonale gitarsoloer og i senere år, med hyppige temposkifter. Sangtekstene ble hovedsakelig skrevet av Ginn, og som andre punkband på slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet, Black Flag fremmet en antiautoritær og dissentisk budskap i sanger som var ledsaget av beskrivelser av sosial fremmedgjøring, nevroser, fattigdom, og paranoia. Disse temaene ble utforsket videre da Henry Rollins ble medlem av gruppa som hovedvokalist i 1981.[2] Det meste av bandets material har blitt utgitt på Ginns uavhengige plateselskap SST Records.
I løpet av 1980-tallet har Black Flags sound, foruten også deres personlighet, utviklet seg på måter som både har blitt hyllet og samtidig frastøtt deres tidligste publikum. Foruten å være sentral i opprettelsen av hardcore punk, var innovative i den første bølgen av punk fra den amerikanske vestkysten og betraktet som den første innflytelsen på punkekulturen i USA og utenfor landets grenser, særlig i Europa. De var blant de første punkegruppene som tok til seg elementer og innflytelse fra tungmetall, men var også åpen til å benytte elementer fra frijazz, breakbeat og samtidens klassiske musikk i sin sound, særlig i Ginns gitarspill, og bandet hadde innimellom både på konserter og på plater rene instrumentale framføringer. De spilte også lengre, langsommere og mer komplekse sanger på en tid da andre band i deres miljø framførte rå, raske sanger med tre akkorder. Som et resultat er Black Flags diskografi langt mer stilistisk variert enn mange av deres samtidige i punkemiljøet.
Black Flag var og er fortsatt meget respektert i pønkemiljøet, hovedsakelig grunnet deres utrettelige promotering av en pønkeetikk og estetikk som er selvstyrt og preget av «gjør-det-selv» (på engelsk forkortet til DIY, do-it-yourself). De er også blitt forstått som pionerer for bevegelsen av undergrunnsplateselskapet som blomstret blant 1980-tallets pønkeband. Ved stadige turneringer og konserter over hele USA og Canada, og tidvis i Europa, fikk bandet et dedikert publikum.
Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Tidligere medlemmer[rediger | rediger kilde]
- Greg Ginn – gitar (1976–1986, 2003, 2013–2014)
- Keith Morris – sang (1976–1979)
- Raymond Pettibon – bass (1976)
- Brian Migdol – trommer (1977–1979)
- Kansas – bass (1977)
- Glen «Spot» Lockett – bass (1977)
- Chuck Dukowski – bass (1977–1983)
- Roberto «ROBO» Valverde – trommer (1979–1981, 2003)
- Ron Reyes – sang (1979–80, 2013)
- Dez Cadena – gitar (1981–1983, 2003), sang (1980–1981, 2003)
- Henry Rollins – sang (1981–1986)
- Bill Stevenson – trommer (1981, 1982, 1983–1985)
- Emil Johnson – trommer (1982)
- Chuck Biscuits – trommer (1982)
- Kira Roessler – bass (1983–1985)
- Anthony Martinez – trommer (1985–1986)
- C'el Revuelta – bass (1986, 2003)[3]
- Mike Vallely – sang (2003, 2013–2014)
- Gregory Moore (kreditert som «trommeslager») – trommer (2003, 2013–2014)
- Dave Klein – bass (2013–14)
- Tyler Smith – bass (2014)
- Brandon Pertzborn – trommer (2014)
Nåværende (Black Flag IIII)[rediger | rediger kilde]
- Keith Morris – sang (2011, 2013, 2016–fortsatt)
- Chuck Dukowski – bass (2011, 2013, 2016–fortsatt)
- Bill Stevenson – trommer (2011, 2013, 2016–fortsatt)
- Stephen Egerton – gitar (2011, 2013, 2016–fortsatt)
- Dez Cadena – gitar/sang (2013, 2016–fortsatt)
Diskografi[rediger | rediger kilde]
Studio albums[rediger | rediger kilde]
- Damaged (1981)
- My War (1984)
- Family Man (1984)
- Slip It In (1984)
- Loose Nut (1985)
- In My Head (1985)
- What The... (2013)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Black Flag Is Back», Blabbermouth.net. 25. januar 2013.
- ^ Henry Rollins/Black Flag «Rise Above» Live, YouTube
- ^ Rollins, Henry (18. mai 2017): «R.I.P. Cel Revuelta, the Calm Eye of Black Flag's Stormy Final Tour», LA Weekly
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Azerrad, Michael (2001): Our Band Could Be Your Life: Scenes from the American Indie Underground 1981–1991. New York City: Little, Brown and Company, ISBN 0-316-78753-1.
- Chick, Stevie (2011): Spray Paint the Walls: The Story of Black Flag. Oakland, CA: PM Press, ISBN 978-1-60486-418-2.
- Rollins, Henry (2004): Get in the Van: On the Road with Black Flag, 2. utg,. Los Angeles: 2.13.61 Publications. ISBN 1-880985-76-4.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) Black Flag (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Black Flag på Internet Movie Database
- (en) Black Flag hos The Movie Database
- (en) Black Flag på Apple Music
- (en) Black Flag på Discogs
- (en) Black Flag på MusicBrainz
- (en) Black Flag på Spotify
- (en) Black Flag på Songkick
- (en) Black Flag på Last.fm
- (en) Black Flag på AllMusic
- Black Flag på Twitter
- Black Flag på Facebook
- Black Flag på Facebook
- Black Flag på Instagram
- Black Flag på Myspace
- Intervjuer med Black Flag siden 1984, Suburban Voice
- Intervjuer med Black Flag siden 1980, Flipside Interview
- Galleri med plakater for Black Flag av Raymond Pettibon Arkivert 2. mai 2015 hos Wayback Machine.