Antiautoritær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Ordet antiautoritær er knyttet til frihetlige sosialistiske og anarkistiske retninger som er motstandere av autoritær ledelse og stram disiplin – også i partier og bevegelser på venstresiden.

Studentopprøret i 1968 tok i likhet med andre spontane opprør anti-autoritære former. For det første betydde det personlig konfrontasjon med autoritetene. Professorer, som mange tidligere var redde for, blei nå åpent motsagt. Som under den franske revolusjonen begynte folk å si "du", også til autoriteter man før frykta. For det andre betydde opprøret utviklingen av teorier om anti-autoritær ledelse, for eksempel at universitetet skulle styres av alle. Professorene skulle ikke ha mer formell makt (stemmerett o.l.) en andre. Man skulle lytte til alle som hadde noe fornuftig å si, herunder også professorer. Dette blei kalt «rasjonell autoritet».

Etter 1968 utviklet de anti-autoritære seg i forskjellige retninger. Noen gikk til anarkismen, noen blåste liv i den stalinistiske form for demokratisk sentralisme, andre forsøkte å fastholde og videreutvikle begrepet om rasjonell autoritet og masseorganisering uten autoritær ledelse. I praksis ble det den nye kvinnebevegelsen som mest konsekvent og med størst personlig opplevelse av frigjøring førte det anti-autoritære opprør videre.

Denne videreføring kom til å markere frontene: Motsetningen mellom det å kjøre frem med anti-autoritær retorikk mot de etablerte makthavernes undertrykkelse, og å tillate alle slags autoritære metoder innenfor sin egen organisasjon, familie eller miljø forøvrig. Altså motsetningen mellom feminister som ønsket demokratisk sentralisme innad i sin organisasjon og anarkafeminisme.

Se også[rediger | rediger kilde]